deprimert

Kvifor.

Om eg viste kvar livet begynte?
Om eg viste den vegen eg skulle gå?
Om eg kunne skjønne om eg kunne forstå?
Kvifor livet lager labyrinter?
Kvifor er himmelen klar og blå,
for brått snu og bli tung og grå.
Kunne ønske mørket aldri kom,
At det alltid lyste langs vegen.
Kvifor kallar dei dette livet?

Høyre, kjenne, lukte og sjå.
Tåka som ligg nedover fjella
på dette som var lova en solskinsdag.
Mørketida så altfor mørk og lang.
Mørket det vanskelig og finne fram.
Er det dette dei kallar livet?

Når det sveipa en
vind ikring meg
det er ikkje nordavind eller sønnavind,
men ein behagelig vind frå ei ukjend verd.
Eg undrast.
Kva er dette dei kallar livet ?

Når sivet i vatnet vogger i vinden,
og småfisken leiker inn i mot land.
Når vesle barnet stråler i mot deg,
sove varm etter nattas djupe søvn.
Harde dagar, mjuke forsiktige dagar.
Det er vist dette dei kallar livet