Usynlig kriger

Hun kjempet.
Det gode mot det onde.
Mørke mot lyset.

Å gi opp var ikke et alternativ.
Men hun var sliten nå.
Fiendens stemme var så alt for høy, så øredøvende, så dominerende, så påtrengende.

Hun roper alt hun kan:
"Jeg orker ikke mer".

Fienden var en slu slange.
En giftig slange.

Hun er under angrep nå, og håpet i sjelen svinner snart hen.
Kan du ikke bare la meg bli normal igjen?

Ensomheten er det som skaper det store tomme rommet, det som gjør henne til et lett bytte.
For her kan fiendens stemme rope.
Ekko.

Hennes kopp er tom.
Hun trenger noen som kan fylle på.

Et håp.
Et anker.
Kjærlighet.

Noen, vær så snill å se henne snart.
Hun klarer ikke å vinne krigen.
Ikke alene.

For krigen ingen kan se, er mot stemmene i hodet, den gode mot den onde, den mørke mot den lyse.

Har du en lighter?
Det finnes lys i enden av tunnelen.
Krigerens siste håp.