Tunge greiner

Tunge greiner utenfor. Fulle av snø, ting som tynger dem ned.
De vet ikke om det går over.
De vet ikke om det kommer til å knekke dem helt.
De har ikke bedt om denne ekstra balasten, tyngden.
Den kom bare snikende på. Litt og litt så de ikke skulle merke det.
Til slutt blir det for mye.
De synker lavere, henger med hodet.
Klarer ikke se lyset lenger.
Alt rettes nedover, innover.
De blir slitne.
Vet ikke hvor lenge de kan ha det sånn.
De vet ikke hvor mye kroppene deres tåler.
Det har jo ikke vært så ille før.
De prøver å se rundt seg.
Er det andre som også har det sånn?
De prøver å løfte blikket.
Redd for hva som møter dem.
De har jo bare sett ned.
Ser litt opp, skimter noe i øyekroken.
De kan se andre greiner.
Tynget ned av snø de også, men de bryr seg ikke.
De lar tyngden komme.
Lar seg dekke av snø, men de gir ikke etter for det.
De har lært seg å se opp.
De bryr seg ikke om det vanskelige som kommer.
De står støtt, strekker seg litt, så er alt som før.
De brukte knapt noe krefter.
For dem var det så fort gjort.
Litt skjelving, en liten frysning så var det over.
Dette er de fine greinene.
De som står øverst.
De folk ser opp til.
De man skimter i horisonten, de som stråler i sola.
De lar seg ikke knekke.
Hva med de mindre greinene?
De nye som vil prøve seg mot toppen.
De som ønsker et liv med utsikt.
Et liv med noen som ser opp til dem.
De sliter.
Ikke bare med sin egen snø, men også med all snøen de får fra dem de ser opp til.
Når de kvitter seg med sin snø, skryter av hvor lett det er, så gjør ikke det hverdagen til
de små greinene noe lettere.
De bare henger der.
Ser snøen falle fra de andre.
Ser at de klarer å kvitte seg med problemene sine.
Ser de stråler av glede, men selv blir de hengende.
De klarer ikke slippe snøen, det går bare ikke.
Det blir tyngre, snart klarer de ikke mer.
De vil bare gi opp.
Ingen kommer vel til å savne dem?
Det er jo ingen som ser opp til dem.
De gir opp.
Begynner å ta på seg snøen de andre kvitter seg med.
De lever på kanten.
Nå er det like før de knekker.
De har gitt opp.
Det ble for tungt å stå imot.
De kjenner på smerten, den gjør godt.
Nå er det endelig slutt.

Knekk...