Tsunami

Det er en sorg jeg ikke kan beskrive eller forklare. Den kommer som en tsunami og velter ned alt jeg har bygget og jobbet for. Allikevel reiser jeg meg og begynner på nytt, med grunnarbeidet først. En gang til, siste gang, for nå kan det vel ikke komme enda en, det er jo usannsynlig. Dessuten er byggemåte forbedret og jeg har sikret enda bedre denne gangen, så om det skjer igjen så står det allikevel.

Jeg bygget med sjelen min, og biter av hjertet mitt. For meg selv, deg og barnet som grodde inni meg. Jeg ble sterk og bygget nærmest feilfritt, for oss. Dag og natt jobbet jeg, uten å hvile et eneste minutt. Et vindpust kunne riste i meg fra tid til annen, men da blåste jeg igjen og vinden ble svakere.

Med feilfri konstruksjon og sikring levde jeg trygt og godt sammen med den lille ferske familien vår. Noen ting gikk ikke som planlagt, men fremdeles var det sikret godt nok. En etter en kom voldsomme stormet å herjet i hjemmet vårt. Fremdeles godt nok sikret.
Overraskende og gøy, gøy å se at jeg endelig hadde klart å bygge noe som var sterkt nok.
Bølger, vind, storm - jeg, og konstruksjonen min, stod sterke gjennom det hele. Ikke en skramme.

Stormene stilner, endelig. Hvile nå. Hvile og smile - nyte!
TSUNAMI
Uforklarlig sorg-tsunami skyller over absolutt alt, akkurat i det jeg la beina på bordet. Knus, knas, knekk - konstruksjonen bygget med sjel og hjerte holdt ikke tsunamier.

Nå er både sjel og hjerte halvt og jeg har ikke mer å bygge opp igjen med. Så jeg håper at, denne gangen, tar tsunamien meg også med.