Speil, speil på veggen der

Jeg plukker stjerner fra
Det sorte teppet over meg

Jeg plukker stjerner fra
Det sorte teppet over meg
Og plasserer dem i mine øyne
I håp om at ingen skal se
At lyset i dem forsvant
For lenge siden.
Lyset som pleide å være
Like sterkt som solen
Ble sakte dimmet ned til
Et altoppslukende mørke
Ved navn depresjon.
Jeg plukker biter fra puslespillet
Og setter dem rundt om i
Hjertet i mitt bryst slik at
Ingen kan se de åpne sårene
Fortiden har etterlatt der.
Hvert sår er en påminnelse
Et blodig minne om
Hvert stikk og hver stein
Som har kommet min vei
Gjennom et liv med mobbing.
Jeg plukker fjærene fra
Englenes vinger og stifter dem
Til min misformede fortapte sjel
For å skjule all råten som
Følger et liv med
Terror og dype traumer.
Hver fjær jeg plukker er
Et desperat forsøk på
Å fly avgårde til noe bedre
Men uansett hvor mange
Stjerner, brikker og fjær
Jeg stjeler i ren desperasjon
Kan jeg aldri dekke over
Fornye eller forbedre
De dypeste arrene
Eller glemme hvor ødelagt
Jeg egentlig er
Speil, speil på veggen der
Viser virkeligheten
Slik den er.