Hallo Vin

Peosi av erfaringer og metaforer.

Hallo vin.

Eg skriker, men hører ikkje.
Eg krafser mot tapeten, negldeler og papir faller i små strimler.

Mot det kalde gulvet, som ikke er der. Som
Aldri har vert der.

Eg syr igjen augene, men bildene fortsetter bare å komme. Sjølvsagt, snikande, gripande.

Av det siste steget ditt, ut ifra der livet har bygd bru. Stuper du, mot det svarte.

Bildene samler seg og former sommerfugler, imellom vingeslagene ser eg korte videosnutter.

Av meg sjølv som kryper ned i den svarte boksen. Og lukker lokket.