Depresjon

Det usle og fæle kverner.
Tanker i spinn.
Vil ha fred.
Vil dø.

Skammen og angsten.
Går hånd i hånd.
Og tankene svirrer.
Om og om igjen.

Kroppen er ferdig.
Og har gitt opp.
Eksistensen er blottet,
for verdig liv.

Men å velge den lette vei,
det er ikke meg.
Hjertet fortsetter som før.
Selv om det blør og blør.

Jeg tenker på deg,
som vil avslutte din vei.
Vær så snill å tenk på meg.
Vi er mange som er som deg.

——

Jeg skulle så gjerne levd,
men har ingenting å leve for.
Kanskje det er egoistisk,
Men jeg har ikke motet.

Jeg eksisterer som den jeg
er blitt.
Passer ikke inn.
Så jeg holder meg her.

Depresjonen slipper ikke taket.
Den kommer bare igjen og igjen.
Og jeg vil ikke dope meg ned.
For å få falsk lykkefølelse.

Min Verden er blitt taus,
og med masse utfordringer.
Som ikke ses utenpå.
- Bare inni.

——

Jeg skriker ut min smerte.
Men ingen forstår.
At det er vondt.

Trenger fred.

Tankene spinner om og om igjen.
Kverner på det samme
igjennom dagen.

Trenger fred.

Når natten kommer,
å lukker sola ute.
Da sovner jeg utslitt.

Men jeg får fred.

AT/18