Brønnen

Depresjon er som å falle ned
Falle ned i en bunnløs brønn
Man faller og faller
Og vet helt aldri
Når, eller om man treffer bånn
Til slutt får man tak
Man får tak i en kant
Og begynner å kjempe seg oppover
Med steiner knytt til beina
Og man vet helt aldri
Når, eller om man kommer ut
Men man kjemper seg opp.
Selv om steinene blir tyngre
Og man glipper taket
Og lar mørket brette sin varme dyne
Om en
Og man vet helt aldri
Når, eller om det er en vits i å kjempe
Kjempe seg videre oppover
Og de svake, de gir opp
Og lar mørke omfavne dem
Omfavne dem for godt,
Men de sterke...
Åh! De sterke
De kjemper
De kjemper helt til slutt
Og de vet helt aldri
Når, eller om de kommer til toppen
Men de bryr seg ikke
Selv om steinene vokser
Til stigende fjell
Og tyngden blir umulig å bære
Klatrer de fortsatt
Og fjellene blir til Berg
Men de vet helt aldri
Når, eller om fjellene kommer tilbake
Men Bergene blir til steiner igjen
Og steinene til grus
Før det forsvinner i en sandstorm
En sandstorm av følelser
Og man nærmest flyr
Flyr opp av den bunnløse brønnen
Flyr ut og opp i lyset
Lyset av en sol som lyser
Lyser sterkere på deg enn noen gang
Og nå vet man helt sikkert
At man kommer seg til toppen
Når man sitter i det grønne gresset
Den grønne engen av
GLEDE