Alene

Alene

Alene står jeg her min venn, nå har jeg mistet det siste håpet jeg hadde igjen. Hvorfor er det ikke godt nok med bare det å kunne holde seg stabil? Og hvorfor er det galt å ha ett sånn type liv? De sier at de ser så mye potensiale og ressurser i meg, men det de ser er kun ting som de da ønsker seg. Ikke misforstå jeg ønsker meg at ting kommer til å ordne seg jeg og, men nå føler jeg meg ensom og alene og det er umulig for og møte hverandre og da forstå. De avventer et svar på hva jeg da trenger, men jeg vet jo ikke det selv lenger. Jeg klarer knapt nok og ha hodet over vann,og det er kjempe langt til nærmeste land. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre eller hvor jeg skal gå,Jeg vet rett og slett ikke min arme råd. De tror jeg sier det som en trussel om hvis jeg da må flytte at jeg da livet mitt skal ta, men faktum er at det er ingen trussel er bare det at det er slik det ender opp da. For meg virker det som at ett samarbeidet i dem sine øyne, er da at jeg gjør all jobben og de blir aldri fornøyde. Nå gidder jeg rett og slett ikke mere av sånn type samarbeid, skal vi samarbeide nå må vi gå samme vei. Jeg har gått gang på gang og prøvd å sagt og formidle det er jeg klarer og vet jeg trenger, men det hjelper ikke når de ikke virkelig hører etter lenger. Jeg til å med spurt de om de har noen råd og hjelp for jeg vet ikke hva jeg trenger, og det jeg blir møtt med er vi bare avventer svaret ditt litt lenger. For meg virker det som at de ser på meg som problemet, men de kan ta det med ro jeg skal gjøre alt jeg kan for ikke å plage dem mere.

Laget av Lillian Aarberg