Når leken plutselig er over

Livets uutholdelige letthet
har gjort det til en lek
å elske det livet vi lever.

Så lett, at vi av og til,
og helt utilsiktet,
tar det for gitt,
at selve livet
det er en dans på roser det,
og bare det,
hver eneste dag,
alltid!

Det liker ikke livet!
Det virkelige livet.
Ingen ting skal tas for gitt.

Så fillerister livet,
som om var det helt tilfeldig,
litt her,
litt der,
litt hos de
som ba om det,
litt hos de
som aldri fortjente det,
og hardt og brutalt hos de
som absolutt ikke
burde oppleve det.

Og så kjennes livet
plutselig grusomt og urettferdig.

Alt som var
så fylt av sommerfugler,
så berusende,
så oppløftende
så befriende
så fritt for bekymring
så latterfylt
så lekende lett

blir med ett
et kvelende tak
et bunnløst fall
et endeløst mørke
en trøstesløs evighet
en komplett menigsløshet
en tilværelse uten faste holdepunkter

Den som nå
er filleristet slik,
at livet selv
synes mindre livgivende
enn svarteste døden,
trenger mer enn noen sinne
å kjenne,
i hvert eneste fiber
av seg selv,
at de som var der
da livet
var den uavbrutte leken,
er der nå,
mer enn noen gang før,
uten forbehold,
nå som selveste steken
viser seg
fra den siden
man ikke unner
sin aller
verste fiende.