Merkelapper

I dag ga du meg
en ny
merkelapp.
Den er en av mange,
og flere skal det vel bli.
Der de klistrer seg til huden
som klam konfetti.
Glitrende av skam.

Jeg kan høre deg heve stemmen
med en nedverdigende tone.
Som om du fnyser fra der du sitter
på din selverklærte trone.
Blind og sterk,
og høy på makt,
for å håndtere din egen selvforakt.

Tankene brenner
og hjertet mitt blør,
må jeg bære all denne skammen
til den dagen jeg dør?

Nei.

I stormens øye slår det meg
at makten kan jeg ta fra deg.
For skammen den var aldri min.
Og makten den var aldri din.
Og mens jeg smiler
skriker du
alene på din trone.