MIn frykt for mørket

Jeg føler meg utenfor samfunnet nå,
for jeg er ikke i jobb, eller har nære venner lengre.

Jeg hadde alt, var enslig mor til mine to elskede barn,
jeg gav dem all min kjærlighet.
I dag har jeg ingen barn, for når mamma var en ressurs,
da var de stolte, men da mamma brått falt utenfor etter 38 år i 120% stilling for å fø dem til de store egoene de er i dag,
da lukket de meg fullstendig ute fra sitt liv.

Jeg fikk min egen barndom smellt inn for to år siden, og mistet absolutt alt samtidig.

I dag er jeg redd for å være alene i mitt eget hus, selv om jeg har bodd alene stort sett i hele mitt liv.
I dag er jeg redd fra det skumrer ute, da trekker jeg for absolutt alle gardiner, slik at de ikke har en sprekke som jeg kan se mørket gjennom. For min barndom var mørk, og den har jeg fått føle på alene nå i over 14 måneder, for hvem vil tro på at jeg plutselig ikke vil ha kontakt med mine foreldre, og at min største skam er at jeg har "pleaset" dem som "snill pike" i absolutt hele mitt voksne liv, selv om jeg aldri har likt min far noen gang.

I dag vet jeg hvorfor jeg aldri likte min far. Jeg har fått føle på absolutt alle grunnene, alle de mørke kottene han satt meg i, for han elsket å straffe meg like mye som han elsket å ta på meg.

I dag er jeg utenfor samfunnet, uten barn, foreldre, jobb, venner. Jeg sover om dagen og sitter på vakt hver eneste natt, for hva skal du gjøre når frykten lammer deg totalt?

Voksenogensom