JUNGELEN

JUNGELEN

Denne jungelen er full av lyder,
helt ukjente for meg
Selv vinden har en egen tone,
i måten den gir lyd fra seg
Trærne har andre fasonger,
som er vanskelige å forstå
Jeg finner ingen stier her,
som andre før har vandret på

Denne jungelen er et mysterium,
selv om jeg ofte har vært her før
Det føles som den aldri tar slutt,
uansett hva jeg tror eller gjør
Hvorfor er jeg alltid alene her,
finnes det ingen fler
Om bare i hvertfall en kunne se,
det mine øyne ser

Denne jungelen er fremmed å være i,
jeg har vært her lenge nok nå
Hvordan jeg egentlig havna her,
det kan jeg ikke svare på
Det er noe stort i den,
noe mye større enn meg
Det nytter ikke å kjempe i mot,
og heller ikke å overgi seg

Denne jungelen gir meg tanker,
tanker jeg aldri har bedt om å få
Slike som trenger inn i meg,
og rører ved det jeg tenker på
Den bryr seg ikke om hva jeg vil,
eller hvem jeg egentlig er
Denne jungelen er større enn meg,
og jeg hater å måtte være her

Denne jungelen tar aldri hensyn,
den eier ikke sympati
Den bryr seg aldri om rett eller galt,
eller noe med forståelse i
Den strekker seg alltid lengre enn meg,
og overgår meg like så vel
Den gir aldri bort noen fortrinn,
de beholder den for seg selv