Ikke nå, ikke i dag. Men en dag. kanskje..

"Du klarer det ikke." Sofie står 2 meter unna døra til T-banen. Hjertet banker vilt, og hun kaldsvetter i hendene. "Du klarer det ikke!" Gjentar stemmen i hodet hennes. Kan hun fortsatt rekke det hvis hun tar trikken? Sofie sjekker ruta, og hiver seg rundt. Er hun snar nok, kan hun rekke det. Hun springer så fort hun kan. Dunker borti et par med handveska som hun har slengt over skuldra. Roper et raskt beklager mens hun stresser seg ut og bort til trikkeplassen. Der står trikken. Klar til å lukke dørene. Hun presser seg frem mellom folkemengden og er den siste som kommer seg innenfor, før dørene automatisk går igjen. Hun finner seg et sete og puster tungt ut. Hun rakk det.

Hjertet dunker fortsatt fort, og Sofie prøver å roe seg ned. Prøver å fokusere på den blå himmelen, og på de grønne trærne utenfor. Endelig er det etterlengtede gode været kommet til byen. Sola skinner og det er 25 varmegrader. Ikke en sky er å se på himmelen, og fuglene kvitrer. Kontrasten kunne ikke vært større til hvordan Sofie føler det inni seg. Selv om hun prøver å fokusere på de blide ansiktene, og på hvor godt hun egentlig syns det er når det er varmt, blir hun ikke kvitt Følelsen og tankene som herjer inne i henne. Følelsen som sitter dypt som en tung stein inne i brystet. Som suger til seg all gleden hun så fortvilet prøver å mane frem. Følelsen som forteller henne at noe er galt. Fryktelig galt. Følelsen som gir henne alle disse skumle og mørke tankene. "Jeg klarte det ikke." Kampen mot Følelsen har så vidt begynt. Nå kommer beskyldningen. "Tenk at du ikke klarte det engang. En 7-åring klarer det. Men ikke du. Du klarer ingenting. Er det egentlig noe vits å prøve?" Sofie stenger tankene ute. Prøver å tenke på hvem hun skal møte. Geir har endelig tatt kontakt. Han vil de skal møtes. Hun kjenner at hun blir glad av å tenke på ham. Men ikke nok til å overskygge den fæle Følelsen hun fortsatt har i brystet. Nå stanser trikken. Det er visst en del trafikk. Hvorfor kunne hun ikke bare tatt T-banen? Da hadde hun vært der nå. Hun kjenner pulsen begynner å stige igjen. Kommer han til å bli sint hvis hun er forsinket? Best å sende en melding, bestemmer hun seg for. «Blir visst noen minutter sen. Mye trafikk.:p» Det er alltid godtatt å skylde på trafikken. Var det vel hennes skyld at det var mye trafikk? Nei. "Men det er din skyld at du ikke tok T-banen."

Sofie sjekker facebook med det samme hun har oppe telefonen. Bente har forlovet seg. Lars har blitt far, og Tonje har endelig bestilt billetter til Ecuador. Hun hadde spurt om Sofie ville være med. Sofie hadde svart nei. Hun kunne jo ikke bare dra til Ecuador på den måten. Tenk på alt som måtte være i orden for en slik tur. For det første hadde Sofie aldri vært utenfor Skandinavia, og visste ikke engang hvordan man skulle bestille billetter så langt som til Ecuador. Pass hadde hun heller ikke. Hun hadde aldri hatt behov for det før, og Sofie visste ikke hvordan hun skulle gjøre det. Bare tanken på å skulle finne det ut, gjorde henne kvalm. Hun kom nok ikke til å få det til. Hun måtte ha søkt fri fra jobb også, og visste at sjefen hennes ikke kom til å like det. Dessuten hadde hun ikke stor nok koffert. Den siste unnskyldningen var dårlig. Hun var klar over det. Men Sofie hater kjøpesenter. Kanskje ikke kjøpesenteret i seg selv, men tanken på å skulle dra til et kjøpesenter for å kjøpe noe hun virkelig trengte. Hva hvis hun ikke fant akkurat det kun trengte? Da ville den dagen vært bortkastet, og hun ville vært nødt til å komme tilbake en annen dag. Eller hva hvis hun faktisk kjøpte noe, for så å finne ut at hun ikke likte det hun hadde kjøpt? Eller enda verre, fant noe som var mye billigere en annen plass. Nei, risikoen var for stor til å ta. Tanken på å feile fikk henne til å la være å prøve en gang. Og tenk på hvor mye som kunne gå galt på en slik tur. Enn hvis de mistet flyet? Hva hvis bagasjen ble borte? Eller de ble ranet? Og hva om hun faktisk ikke likte å være på en slik lang tur, så langt hjemmefra? Selv om hun merket at spenningen over et slikt eventyr var tilstede, var det ikke noe for henne. Tonje ja. Men ikke Sofie. Hun kunne bare ikke være med på en slik tur. Sofie hadde takket pent nei til tilbudet fra Tonje, og unnskyldte seg med at hun allerede hadde laget planer med noen andre. Sofie hadde ikke likt å lyve. Det er stygt å lyve. Det har Sofie lært siden hun var liten. Og hva kunne skje dersom Tonje fant ut at hun hadde løyet? Kanskje ville hun bli sint på henne? Tanken på at noen skulle bli sint på Sofie, gir den ekle Følelsen næring og får Sofie til å ville rømme så langt unna som mulig. Best å holde avstand. Hun har holdt seg unna Tonje siden den gang, i tilfelle hun skulle komme til å spørre henne hva hun skulle i sommer.

Trikken ruller videre gjennom byen. Det er ikke lenge til Sofie skal av. Hun tenker på hvor godt det skal bli å se Geir igjen. Det er noen måneder siden sist. Han har vært i utlandet, og er nå kommer tilbake for å se om han får seg en fast jobb i Norge. Sofie har alltid sett opp til Geir. Tenk å være som han. Så full av livslyst. Så lite redd for hva andre mener. Så lite redd for å feile. Han hadde stått på ski i Alpene, vært på krokodillejakt i Amazonas. Han hadde bodd i Paris, lært seg fransk og levd livet i Frankrike. Geir gjorde ting som Sofie bare kunne drømme om. Han gjorde alltid det han ville. Og nå ville han møte henne. Kunne hun tørre å håpe på at han ville noe mer enn bare møte henne? Helt sikker ikke. Hvorfor ville han ville være sammen med deg? Du som ikke klarer å kjøpe en koffert engang. Han ville ha kjedet seg i hjel med deg. Hun slår tanken fra seg, og trykker på stopp-knappen. Hun hopper av trikken og kjenner at kroppen har klart å roet seg ned etter det store stresset ved T-banen. Aldri igjen. Enda en ting jeg må unngå, tenker hun. Hun må nesten flire av hvor stor Lista over situasjoner hun må unngå er blitt. Godt jeg har galgenhumor, tenker Sofie mens hun kjenner Følelsen vekkes til live igjen. Bare tanken på alt som forventes av henne gjør henne stresset og gir næring til Følelsen. Ting hun helst prøver å unngå, slik at den ekle Følelsen ikke skal plage henne. Enkle ting som å bestille en legetime per telefon. Eller gå alene inn på en kafe som hun aldri har vært i. Bare det å måtte lage middag eller henge opp klær krever noen ganger så mye motivasjon at det blir uutholdelig å se for seg at hun skulle klare å gjøre det. Hun kunne finne på å ligge på sofaen å spille på telefonen i flere timer, bare for å unngå å ta klesvasken. Hun kunne rive seg i håret over at hun hadde sløst bort hele lørdagen foran tv-en, bare fordi tanken på at hun skulle ta helgevasken paralyserte henne og gjorde henne ute av stand til å foreta seg noe. Senere samme dag, når hun innså at hun hadde kastet bort dagen på ingenting, kom anklagelsene. Hvorfor vasket du ikke bare i full fart og gikk deg en tur etterpå? Hvorfor avtalte du ikke å møte noen, slik at du kunne få motivasjon til å vaske? Hvorfor leste du ikke bare en bok istedenfor å se på tv hele dagen? Hvorfor skal det være så vanskelig å vaske et gulv? Du vet jo at det er fort overstått. Alle hvorfor-spørsmålene hun aldri fikk svar på. Og etter beskyldningene kommer motløsheten. Og tankene som stadig dukker opp i hodet hennes når hun begynner å tenke på å bryte mønsteret av giddaløsheten; Det er for sent. Det er ingen vits. Ingen vits å prøve engang. Etterfulgt av den vanlige tristheten; Skal jeg aldri bli kvitt Følelsen? Skal jeg virkelig leve slik hele livet? Var folk rundt henne egentlig klar over hvor mye det kostet henne å gjøre enkle ting som å kjøpe seg et par sko? Bare det å skulle bestemme hva hun skulle ha til middag var til tider så energikrevende at det ble til at hun skrapte kjøleskapet for det hun hadde, for å slippe å ta en avgjørelse på butikken. For ikke å snakke om da hun måtte bestemme seg for om hun ville møte Geir eller ikke.

Der står han. Hun kan se han borte ved statuen. Han står med ryggen til, lent inn mot statuen. Han har på seg en mørk dongeribukse med hull på knærne, og skinnjakke. Han trykker på mobilen. Det ser ut som om han ikke har en eneste bekymring i verden. Tenk å ha det slik, tenker Sofie mens hun begynner å bekymre seg for hvordan hun skal hilse på Geir. Skal hun ta han i hånda? Eller gi han en klem? Eller kanskje han vil ha et kyss? Og hva skal hun si? Et enkelt hei? Eller et hvordan-går-det? Hjertet begynner å pumpe raskt igjen. Tilfører mer blod til hjernen. Mer blod til å tenke mer. Jeg er så lei av å tenke. Og føle. Kunne jeg ikke bare for en gang skyld få en pause? Men Sofie vet at det ikke går. Tankene går så fort. De går raskt over på å tenke på hva Geir vil snakke om. Enn om han er sur på henne for noe? Følelsen kommer raskt, bare ved tanken. Enn hvis han mener at hun burde kommet på besøk til han i Paris? Eller ha ringt mer? Eller sendt flere mailer? Hun hadde prøvd å begrense kontakten, i frykt for å være innpåsliten. Hun hadde hun hold seg selv i tøylene, og ventet på hans initiativ. Og når hun endelig hadde fått en mail, hadde hun brukt flere timer på å formulere seg så godt som mulig før hun turte å sende svaret. I flere dager etter hun hadde sendt mailen kunne hun tenke på om han syns det var dumt skrevet eller om han hadde forstått henne rett. Hun var livredd for at han skulle misforstå henne. Eller at han ikke skulle synes vel om det hun hadde skrevet. Tenk om han rett og slett hadde fått henne dit i dag for å kjefte på henne for noe hun hadde skrevet?

Nå snur han seg. Ser rett på henne. Hun prøver å tolke ansiktsuttrykket hans for å finne ut hvilken sinnstemning han er i. Da han smiler, puster Sofie ut et lettet sukk. Det er klart at Geir ikke er sint på henne. Han vinker ivrig og kommer henne i møte. Sofies hjerte pumper raskere nå. Kaldsvetten er tilbake i hendene, og pulsen er skyhøy. "Sofie!" Sier han når de står rett ovenfor hverandre. Hun merker at hun liker måten han sier navnet hennes på. Hun føler seg spesiell. Han gir henne en klomsete klem, som varer akkurat litt for lenge til hva hun ville følt var naturlig. Følelsen river i henne. "Det var flaut! Det var din skyld at det ble så klomsete. Du skulle ha forberedt deg på å klemme han. Eller vært raskere ut med handa. Er det mulig å være så dust. Hva kommer han til å tenke om deg nå?" Følelsen og tankene får Sofie til å ville grave et stort hull i bakken og gjemme seg. Hun vil vekk. Vekk fra situasjonen. Skrive det på Lista over ting som må unngåes. Men hun kan ikke. Hun vet det. Nå er hun her. Med mannen hun hadde tenkt på og drømt om det siste året.

Til sin store overraskelse virket det ikke som om Geir har brydd seg om måten de klemte i det hele tatt. Han smiler til Sofie og spør henne hvordan hun har det. De småprater mens de går ned til brygga. Der finner de seg en benk og slår seg ned. Sofie merker at hun liker å snakke med Geir. Det går så enkelt. Han er åpen og kritiserer henne ikke. Han er interessert og stiller mange spørsmål om livet hennes. Sofie liker måten han ser på henne på. Hun føler seg spesiell i hans nærvær. At Geir er spesiell er det ingen tvil om. Han er suksessfull og smart. Og han får henne til å føle seg verdifull. En person hun godt kunne tenke seg å gå inn i et forhold til. Men kan hun tørre å håpe på at han føler det på samme måte som henne?

Timene går mens de prater og ler. Det er lenge siden Sofie har følt seg så lettet og fri fra Følelsen og de onde tankene. Tenk om hun kunne fått levd slik? Tenk om noe av Geirs syn på livet kunne overføres til henne?

Når Geir begynner å snakke om at han må komme seg hjem kommer Følelsen tilbake. Hun kjenner det først ved at det knyter seg i magen. Så kommer kvalmen og steinen dypt ned i brystet. Hva nå? Hva hvis ikke han vil møtes igjen? Og hva hvis alt du har tenkt og følt sammen med han i dag bare er i hodet ditt, og at han ikke føler det på samme måte? Tankene og Følelsen tar motet fra henne og frykten for avvisningen hans får henne til å ville komme seg vekk. Langt vekk, og helst så fort som mulig. Hun takker for at han hadde tid å møte henne, tar han raskt i hånda og går fra han der på brygga. Hun ser for seg det forfjamsete ansiktet hans mens hun går så raskt hun klarer mot T-banen. Hun banner når hun innser at hun har satt T-banen på Lista, og gjør en helomvending mot trikken. Følelsen og tankene kjemper en kamp inne i henne. "Hva i alle verden gjorde du nå Sofie?" "Jeg sparte deg for en god del smerte. Det var det jeg gjorde." "Men hvordan kan du vite at det ville endt slik? Du ga han jo ikke engang en sjanse." "Det er ingen vits å prøve. Risikoen for å feile er for stor." "Men du taper ingenting av å prøve." "Jo, det gjør jeg! Det er ikke verdt det. Dessuten er det for sent. Jeg har allerede avvist han." "Det er aldri for sent. Du kan fortsatt snu. Send han en melding. Ring han." "Det er ingen vits. Jeg kommer til å feile." "Ok, og hva så? Hva skjer om du feiler?" "Da vil jeg ikke overleve feilen. Følelsen kommer til å jage meg bort fra alt. Jeg kommer aldri til å ville tørre å prøve igjen." "Og hva er forskjellen på det og slik du føler det nå? ......Det er aldri for sent! Så lenge det er liv, er det håp. Ja, risikoen for å feile er alltid til stede i livet. Men skal frykten for å feile hindre deg i å leve, og gjøre det du har lyst til?! Kom igjen! Det er ikke for sent! Og det er vits å prøve! Hva hvis du faktisk vinner? Du kan selv velge hvordan du vil leve ditt liv! Ta livet tilbake! Jeg vet det er skummelt, men hva er det verste som kan skje? Å feile...Og kjenne at jeg feiler.. Du tåler å feile. Du kommer til å tåle det! Du må bare stå i det. Du tørr! Du klarer det! Jeg har troa på deg!"

Følelsen og tankene brenner i Sofies indre mens hun springer tilbake til brygga. Håpet har begynt å spire i henne. Håpet om at hun kan ta livet sitt tilbake. Bli kvitt Lista. Kanskje blir hun aldri kvitt Følelsen. Kanskje må hun leve med den hele livet, men hun er lei av å la den få ha kontroll over livet hennes. Hun er klar for kamp. Denne gangen ikke mot alle de skumle utfordringene som finnes rundt henne, men det skumleste av alt; lære seg å akseptere Følelsen inne i henne.

Geir sitter fortsatt på benken der hun forlot han. Med bøyd hodet og foldede hender. Han ser så kjekk ut der han sitter. Tør hun virkelig dette? Hvem er hun til å prøve seg på en slik som han? "Du er like mye verdt som alle andre." Hun setter seg på benken ved siden av han, og bestemmer seg for at uansett hva som skjer skal hun ikke flykte. Uansett hva enn slags tanke eller følelse som kommer til å komme, skal hun ikke overgi seg, men høre ut hva Geir har å si. Om dette har en framtid i det hele tatt kan hun kun finne ut om hun hopper i det. Og i frykt for å miste alt motet som hun har bygd opp de siste minuttene, sier hun navnet hans. Geir. Han bøyer seg opp, og ser overrasket opp på henne. Vil du ta T-banen med meg? Han smiler.