Det sorte hull

Det føles som om livet ebber ut for hver gang jeg sitter i det sorte hull, det går verre for hver gang.
Samtidig som håpet er der om at livet må bli bedre etter neste mørke sving, bare litt til nå..
"Mørke sirkler svelger folk hele"
Jeg er redd, for jeg ser ingen mening med dette stedet. Annet enn i armene til min kjære.
Ikke alltid føler jeg det heller ikke slik.
For jeg kan ofte ikke føle så mye mer enn min sterke angst.
Kunne du lest på øynene mine, ville du sett hvilken redsel som ligger der.
Angsten står i veien for livet mitt. Et skuespill er på plass i mitt 100 % men jeg er ikke der.
Det er det jeg lurer på. Hvem er jeg bak alt dette?
Jeg frykter at jeg, det lille barnet i meg er borte. Jeg frykter at jeg ikke vil kunne føle de ukompliserte tingene ved livet som en gang var et eventyr. Det har blitt et mareritt.