Det lysner mot dag.

Når natta bærer med seg minner og ting som er sagt.
Angsten gjør meg gal å føler meg temmelig forlatt.
De sier alle har sin plass på denne jord unntatt meg.
Har vel aldri blitt forstått og godtatt.

Her ligger jeg i senga mi som mange ganger før.
Kjemper en kamp som få kan forstå.
Nervestystemet er i brann å orker jeg dette en natt til.
Blir tappet av krefter men noe i meg sier ikke gi opp nå.

Har ingen å ringe til for all hjelp er stengt.
Alt jeg har nå er nattradion å høre sanga om legsel og glede.
Mens tårene blir til en elv i mine kinn.
Alt jeg vet at det lysner mot dag å håper og slippe å være her nede.

Snart er natta over og etter en stund forsvinner angsten også.
Jeg holder ut så lenge jeg vet at noen bryr seg om meg.
At andre ser de gode tingene i meg også mitt daglige slit.
For ingen fortjener å vandre alene på en ensom vei.

Hansjohan Engebretsen.