Hvordan livet kan endre seg...

Første gang jeg skreiv et innlegg inn til Si Det Med Ord var jeg tolv år og gikk på barneskolen. Nå er jeg fjorten år og går i niende klasse på ungdommsskolen. Utrolig hvor mye livet mitt har forandra seg på to år. De to årene begynte med et helvete. Som jeg har skrevet i mange innlegg tidligere, trivdes jeg ikke på den nye skolen jeg begynte på. Jeg hadde ingen venner, og gråt meg ofte i søvn om kvelden. Det er bare et kort sammendrag om hvordan jeg hadde det ...

Da jeg begynte på ungdomsskolen forandra alt seg. Jeg begynte i en ny klasse, med mange forskjellige mennesker. Livet begynte å snu seg, i riktig retning. Jeg fikk mange venner i klassen, som gjorde til at jeg fikk mye bedre selvtillit og selvbilde. Jeg gledet meg til å gå på skolen! Det trodde jeg aldri at jeg skulle oppleve å gjøre, men det skjedde altså. Helt utrolig. En så liten detalj som å få karakterer på arbeidet man gjør på skolen forandret en hel del. Å bli satt pris på noe man presterer betyr mye, i hvertfall for meg. På barneskolen får man jo ikke karakterer, så det var en helomvending. Jeg fant da ut hvor flink jeg er i fag. Får som oftest femmere og seksere i norsk skriftlig, og jeg har derfor et lite ønske om å bli forfatter når jeg blir voksen. Læreren min sier at jeg er et naturtalent. Hun skryter ofte av skriveferdighetene mine, og at jeg kunne blitt en fantastisk forfatter.

I motsetning fra for to år siden, så snakker jeg så og si med alle i klassen min. Jeg er en jente i klassen de fleste stoler på, og kan snakke med. Det er helt utrolig! Jeg kan være meg selv igjen! Og jeg har oppdaget at å være MEG, det er noe folk setter pris på. De liker meg, og hvordan jeg er og hva jeg mener. Jeg er ikke den dårligste i gym lenger, og folk visker ikke lenger til hverandre "æsj, dumt at vi fikk henne på laget" når vi spiller innebandy i gymmen. Er venner med både gutter og jenter i klassen. Er ofte på filmkvelder til vennene mine, men vi har det også morsomt på skolen. Jeg er 100% meg selv. Endelig! Å ikke få være seg selv i ett helt år er helt grusomt, det har jeg fått erfare etter året jeg gikk i sjuende klasse. Akkurat i den tidsperioden var det et helvette, rett og slett. Men nå i ettertid er jeg på en måte glad for at jeg har med meg den erfaringen i livet. Det var på en måte med på å gjøre meg til den personen jeg er i dag. Og den personen jeg er i dag er på sitt aller høyeste, og aller beste.

For to år siden følte jeg at jeg var på besøk i en klasse i ett helt år. Nå er jeg endelig blitt en del av en klasse, en del av et felleskap, hvor jeg føler at jeg er godtatt og jeg trives. Gruer meg aldri lenger til å gå på skolen. Mamma får aldri mer høre "klaging" om at jeg ikke trives og at jeg ikke føler at jeg blir akseptert. Livet er herlig, rett og slett. Håper du kan gi respons på ordforådet mitt i tillegg, hvis du gidder. Vil bli forfatter når jeg blir voksen.

Til slutt må jeg bare si noe som jeg har nevnt i flere av innleggene mine: Dere er utrolige. Dere aner ikke hvor mye dere har hjulpet meg bare med noen få ord! Dere har ikke hjulpet meg med å få løst problemene jeg har hatt, men dere har gitt meg styrke til å ikke gi opp. Og ikke minst, dere har hørt på meg.

For sånne som meg, som hadde et så tungt og forferdelig år for to år siden betyr det mye å ha noen å snakke med. Mange tror kanskje at det er lett å snakke med læreren eller moren sin om problemene sine, men der tar de feil. Det er utrolig vanskelig. Når man har det vondt så vil ikke mange fortelle det til noen. Man vil ikke være den som sutrer og klager over alt, vil man vel? Men å skrive til dere er lettere. Dere vet ikke hvem jeg er, og jeg kan fortelle ALT til noen som har peiling på hva de snakker om.

Tusen takk, for alt.