Ensomhet

Ensomhet

Ensomhet rir det moderne samfunn som en mare. Nylig ble Norge av FN nok en gang kåret til verdens beste land å leve i. Men når det gjaldt hvor menneskene var mest lykkelige kom Norge på 112. plass. Jeg husker ikke navnet på landet som kom på første plass på denne listen, men det var en primitiv øygruppe langt ute i Stillehavet. Dette landet kom langt ned på velstandslisten, men det hadde verdier som ikke kan måles i kroner og øre. Verdier som gjør menneskene mer lykkelige, og en av disse verdiene er tid.

Jeg mener selvsagt ikke at vi skal strebe etter fattigdom. Vi skal være glad for å bo i et land som er kåret til et av verdens beste samfunn å leve i, men vi kan også være ydmyke nok til at andre kan lære oss noe. Noe om verdier, og en viktig verdi som øker livskvaliteten er ganske enkelt tid. Tid for oss selv og tid for hverandre.

Når telefonen ringer på Hjelpetelefonen i Mental Helse og personen i den andre enden av linjen deler følgende budskap begynner tankene å vandre litt dypere en sen kveldstime: ”Vet du hva, i dag har jeg laget middag for første gang på fjorten år. Jeg hadde bare så lyst til å fortelle det til noen...” Og når innringeren fortsetter å fortelle at nå har han middag for tre dager, får jeg lyst til å krype gjennom telefonledningen å dele måltidet sammen med ham. Ingen skal behøve å spise alene i et land med mer en fire millioner mennesker. I alle fall ikke hver dag, og ikke om man selv ønsker det annerledes.

Jeg vet jo det ikke går å krype gjennom telefonledninger, men når jeg tenker etter behøver jeg heller ikke det. Jeg vet om noen, jeg også, som sitter alene. Som gjerne skulle hatt noen og delt et måltid med. Så er spørsmålet om jeg har tid, eller om jeg tar meg tid. For jeg har vel fått utdelt 24 timer i døgnet, jeg også. Det kommer an på hvordan jeg prioriterer...

Men det er ikke bare de som sitter alene som er kjent med ensomhetens triste følelse. Og ofte kan denne følelsen være enda vanskeligere å takle når alt på overflaten ser så vellykket ut. Det kan være lettere å være ensom alene i et telt innerst på Hardangervidda, enn alene med mange mennesker rundt seg. I et forhold eller fellesskap kommer ensomheten krypende når kommunikasjonen forsvinner. Fellesskap handler ikke bare om å dele adresse, sofa eller seng sammen. Fellesskap handler om å dele tanker, følelser, glede og smerte. Det handler om å dele liv og respektere hverandre der man er i livet. Men dette krever også tid. Å få en plante til å dø er det enkleste som finnes. Da behøver man ganske enkelt å ikke gjøre noen ting. Da dør livet! Men for at planten, eller annet liv skal utvikle seg behøves stell. Omsorg, varme og næring, og ikke minst tid.

Martin Luther sa et klokt ord, om at man ikke kan hindre fuglene å fly over ens hode, men at man kan hindre dem i å bygge reir i håret. Ensomhetsfølelse er til tider en naturlig del av livet. Slik må det også være. Men når ensomhet blir et problem, må vi søke hjelp så ikke følelsen spiser oss opp innvendig og dreper livsgnisten sakte, men sikkert. Og når vi rett og slett ikke orker å søke hjelp, er det å håpe at noen utenfra kan se inn til oss, og dele noe av sin tid og sitt liv med oss, og gå noen skritt sammen. Å håpe at noen tør å bry seg, heller en gang for mye enn en gang for lite...

Trygve