Den mentale modellkroppen
Det er blitt stadig vanskeligere å være «normal» etter hvert som normene for psykisk helse har forskjøvet seg. Også mindre individuelle avvik blir oftere stemplet som noe sykelig.
NORMENE FOR PSYKISK helse blir stadig mer ekstreme, og antall diagnoser øker for hver ny utgave av de diagnostiske manualene. Det er fristende å hevde at diagnoseinflasjonen ikke skyldes at vi har fått en bedre og mer sofistikert forståelse av de ulike psykiske lidelsene, men heller er et uttrykk for at vi ikke har særlig god forståelse av noen av dem. De ekstreme normene for psykisk helse påvirker identitetsdannelsen vår. Bildet vi presenteres for av den mentalt friske er en så ekstrem idealisering at selv den friskeste blant oss vil komme til kort.
Det er fristende å trekke en analogi til motens verden, og til forholdet mellom modellkropper og vanlige kropper. Modellkroppene fungerer normerende, samtidig som de er langt utenfor rekkevidden for hva den jevne borger kan oppnå med sin egen kropp. Man presenteres for et ideal for det kroppslige selvet som alltid vil være utenfor rekkevidde for praktisk talt alle. Kroppen blir noe som alltid vil komme til kort. Idealet er stadig i forandring, og vanligvis til det mer ekstreme, slik at den som skulle ha oppnådd ett kroppsideal snart, vil ha kommet til kort overfor det neste.
Kommer til kort
Også modellene kommer til kort i forhold til normene, og allerede på 1950-tallet var det ikke uvanlig at modeller gjennomgikk kosmetisk kirurgi for å nærme seg normen, for eksempel ved å fjerne de bakerste jekslene for å få hule kinn, eller ved fjerning av ribbein for å få riktig fasong. Avstanden mellom modellkroppene og «vanlige» kropper blir stadig større. Modellkroppene ligger tettest opp til normen, men selv disse kroppene, som i utgangspunktet er ganske ekstreme, blir ytterligere modifisert gjennom manipulasjon av bilder. Normen blir slik sett et rent fiksjonsprodukt, men den mister ikke av den grunn sin normative funksjon.
Ekstrem idealisering
På samme måte kan man si at den psykisk friske også er en så ekstrem idealisering at også den i praksis blir et fiksjonsprodukt - ingen av oss kan leve opp til normen. En vitsetegning i The New Yorker viser en mann som ligger på sofaen hos sin psykiater og sier at de må øke dosene på medisinen hans fordi han ikke er like lykkelig som de er i reklamene for psykofarmaka.
Gitt hvor mye av vårt menneskelige tanke-, handlings- og følelsesliv som er inneholdt i de diagnostiske manualene, og følgelig er blitt patologisert, følger det at området for hva som kan kalles «normalt» er tilsvarende innsnevret. Det vil si at vi får stadig mindre rom for menneskelige forskjeller og stadig strengere normer for hvordan mennesker bør være. Den som ikke tilfredsstiller idealbildet blir i tiltagende utstrekning betraktet som syk. Mennesker med karaktertrekk som tidligere ble akseptert som varianter av det normalt menneskelige, som at man kunne være sjenert eller være trist i en stund etter at noe leit hadde skjedd, blir i tiltagende utstrekning betraktet som avvikere med en defekt.
Uoppnåelig mål
De færreste har kropper som ville passere motebransjens nåløye på vei til catwalken, men om noe kan den mentale catwalken være i ferd med å bli et enda mer uoppnåelig mål.
