|
karianne71
|
frivillig tvang
Jeg ser med skrekk på den utviklingen som er innen psykiatrien. Fårstår ikke hvorfor det ikke kan læres av de gode eksemplene, for de finnes også, selv om de tydligvis er få av oss med de gode historiene. Men har lyst å dele min med dere.
Jeg var inne i behandlingssystemet i 10 år, 10 år med hyppige innleggelser, psykoser, selvmords tanker og forsøk,selvskading og spiseforstyrrelser, 3 ulike diagnoser og mye medesiner. Når jeg var på det sykeste var jeg ikke mye samarbeidsvillig men jeg har aldri vert på en lukket avdeling, aldri blitt tvangsmedisinert eller lagt i reimer. Det kan jeg takke dyktige personale ved et dps for og deres evne til å få til et samarbeid med meg på. God samarbeid med de i 1 lnje er og vesentlig her. Jeg fikk et tilbud tilpasset meg og mitt behov, Terskelen for innleggelse ved behov ble lav, så lav at jeg kunne komme på timen ved behov. Strittet jeg imot, kom 2 av de jeg var mest trygg på hjem til meg og snakket med meg og laget avtaler som gjorde at jeg ble med. De kom uansett når på døgnet det var, gikk ikke etter klokken men etter mine behov. Selfølgelig måtte det settes krav til meg for å få til et tilbud på åpen avd. Men det ble altid gjort på en måte som tilsa at de brydde seg om meg og ikke tredde noe nedover meg som jeg ikke ønsket. Det har vært tøffe år for meg og, men det at jeg ble møtt der jeg var til enhver tid har bidratt til at jeg i dag er diagnosefri, medesinfri og lever et vanlig fam liv med mann, barn og jobb. Årsakene som lå i bunn for mine problemer har jeg fått bearbeide skikkelig uten medisiner, dette har vært stein tøft men helt nødvendig for å komme dit jeg er i dag. Jeg har hele tiden hatt fagfolk som har sett mulighetene og ikke begrensningene, sett håpet når jeg ikke klarte dette selv. Dette handler om å ha tid til den enkelte individuelt, vise respekt og omtanke over et menneske som har det tøft.D Jeg skjønner ikke hvorfor slike grunnleggende ting tydligvis skal være så vanskelig. For de jeg møtte var det heldigvis ikke det.
|
