|
Erling Jahn
|
Bruken av tvang
Jeg vil framheve følgende som grunnlag for et psykisk helsevern uten tvang::
Vi vil bort fra at:
-Brukere og pårørende som er i en vanskelig livssituasjon, selv får et belastende koordineringsansvar for å få rett hjelp til rett tid. Tilgjengeligheten må være til stede.
-Tilstand og behov over tid og gjentatte ganger blir (bevisst) oversett og/eller mangelfullt fanget opp.
-Brukeren får lange ventetider og for seine tiltak, med forverring av tilstand og kronisk sykdom, samt lavere rehabiliteringspotensiale som resultat.
-Utskrivning skjer på kort varsel, uten utarbeidet behandlingsplan, og uten at andre instanser er informert.
-Manglende oppfølging skjer i og fra primærhelsetjenesten og andre deler av hjelpeapparatet sin side, fordi plassering av ansvar og avtaler om oppfølging ikke er på plass.
-Tilbud blir utviklet uavhengig av hverandre, og der av fragmenterte.
Ansvarsfraskriving skjer p.g.a. manglende samhandling mellom ulike instanser og nivå. Brukere og pårørende opplever ansvarsfraskrivelse og litt kontakt mellom instanser som burde ha nær kontakt i forhold til helhetlig oppfølging av den enkelte bruker.
-Brukeren og pårørende får ikke delta i utviklingen av det som skal være målrettede behandlingstilbud, og skjer uten kontakt og samhandling med den som skal være mottakeren av hjelp og behandling.
-Det blir brukt ennå mer tvang innenfor det psykiske helsevernet.
-Mange brukere med alvorlig psykisk sykdom fortsatt blir ”svingdørspasienter” med tilfeldige inn- og utskrivinger til og fra sykehus og DPS-er. De kjenner seg stigmatiserte av samfunnet rundt seg, fordommer opprettholdes, og den hjelpetrengende kjenner seg nedverdiget som menneske.
Det grunnleggende er at kontinuitet og sammenheng på sikt vil måtte erstatte det nåværende oppsplittede behandlings- og tiltakssystem. Politikerne må snart se at vi må etablere system med forpliktende og sammenhengende tiltakskjeder, og at det er dette vi trenger for å kunne hindre bruken av tvang og føre folk tilbake til samfunnet etter kvalitetsikret behandling og rehabilitering.
Dette er også et viktig element for å redusere veksten i uføretrygdspiralen, og kanskje også for å redusere kostnadene i helseforetakene. En kan ikke se bort i fra at samhandling og samordnede tiltakskjeder vil føre til reelle resultater med kostnadsinnsparing.
Det må settes fokus på at brukermedvirkning og - innflytelse skal være et bærende prinsipp i all form for behandling av mennesker, og være med på å øke brukernes kontroll over eget liv, sikre verdighet og se til at behandlingsmessige behov blir ivaretatt fullt ut.
Samhandling et grunnleggende prinsipp er at alt arbeid som blir satt i verk for brukere og pårørende skal ha et helhetsperspektiv i seg, der samhandling mellom ulike nivå og sektorer er det primære målet. Samhandling vil derfor være å sikre at brukeren blir sett på som et helt menneske, og at alle behandlingsmål her dette som utgangspunkt.
Samhandling mellom ulike sektorer og nivå skal på alle områder være viktig å realisere og sikre som en metodisk aktiv og naturlig arbeidsmåte.
Til samme tid skal det være et grunnleggende mål at brukere og pårørende blir gitt rett til påvirkning og deltakelse i arbeidet med behandlingsavtaler, både for sin egen del og på vegne av andre, og på et mer samfunnsmessig nivå.
Brukeren og denne sine pårørende skal aktivt delta i denne prosessen. Dette gjelder
ikke minst med å ta del i og ta stilling til behandlings- og rehabiliteringsopplegg og –tiltak. Dette er i brukeren sine interesser fordi målet er å hjelpe mennesket bak diagnosen, både fysisk og psykisk som en helhet.
Samhandling skal gjerne ha flere gevinstmål i seg. En skal kunne se at dialog og verdsetting av hverandre som medarbeidere og likeverdige aktører fører til konkrete mål og gjenvinning av egne ressurser hos brukeren.
Brukerne må derfor stille krav om at:
- All form for behandling innenfor det psykiske helsevernet skjer i en likeverdig posisjon mellom bruker og behandler, og at brukeren møtes med en åpen dialog om dette.
Brukermedvirkning og – deltakelse skal være et bærende prinsipp i all form for behandling av mennesker, være med på å øke brukernes kontroll over eget liv, sikre verdighet og se til at behandlingsmessige behov blir ivaretatt fullt ut.
- Representanter for brukerne og brukerne selv må få mulighet til å vurdere, og ha rett til å delta i utviklingen av det psykiske helsevernet. Dette gjelder blant annet ved aktiv deltakelse rundt individuelle og samfunnsmessige former for evaluering av helhetlige tiltak og
behandlingsopplegg, forskning og utdanning.
- Behandlingskulturen skal fremme brukeren sin rett til innflytelse på egen behandling og framtid, og å sikre at alle former for tjenester som trengs blir aktive aktører innen et slikt opplegg.
- Tjenesteapparatet har et lovmessig ansvar for å sikre at informasjon blir gitt, til bruker, definerte pårørende, og til samarbeidspartnere etter avtale med brukeren eller den som representerer brukeren.
Samhandling skal skje både mellom ulike nivå, og innen samme organisatoriske nivå.
Det er her grunn til å vise til det som var utgangspunktet og målet for opptrappingsplanen for psykisk helse, slik det står i kap. 1.2 i St.prop nr. 63 1997/98:
”Sosialkomiteen understreket i sin innstilling til meldingen at målet med tjenestetilbudene til mennesker med psykiske lidelser må være å fremme uavhengighet, selvstendighet og evnen til å mestre eget liv. Skal dette målet oppnås må tjenestetilbud og behandling ses i et slikt perspektiv. Perspektivet i behandling og tjenestetilbud må være tilstrekkelig bredt til at dette blir mulig. Det enkelte menneske som har en psykisk lidelse kan ha behov for tjenester fra ulike sektorer og forvaltningsnivåer samtidig. Sektorer og tjenesteytere må derfor legge til rette for en slik samtidighet og se det som en oppgave å bidra aktivt til å etablere behandlingsnettverk på tvers av sektorgrenser og forvaltningsnivåer.
Brukerperspektivet står sentralt i Regjeringens politikk. Brukermedvirkning tar utgangspunkt i respekten for det enkelte menneske og er i vårt samfunn et gode i seg selv. En åpen forvaltning og deltakelse i offentlig planlegging er eksempler i denne sammenhengen. Videre har brukerne erfaringer, kunnskap og innsikt i hvordan tilbudet fungerer. Dette vil i mange tilfelle være en viktig supplering for fagfolk, politikere og administrasjon, og kan bidra i planlegging, utforming og drift av et bedre tjenestetilbud. Dette gjelder også deltakelse i kontrollkommisjoner og kvalitetsutvalg. For brukere som engasjeres i medvirkning representerer dette en aktivisering som kan styrke mulighetene for å kunne mestre eget liv. Brukermedvirkning kan bidra til økt åpenhet omkring psykiske lidelser, og «gi disse et ansikt» og bidra til en holdning at «også vi kan».”
|