|
eegensin
|
Mista samboeren min i selvmord for snart 2 mnd siden.
Vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre..Tenker på han hele tiden, prøver og ringe telefonen hans og nummeret er ikke lengre i bruk..
Vi møttes første gangen lille julaften 07, og ble sammen nov 08.
Vi er så ekstremt intense, vi kunne elske og hate hverandre i løpet av sekunder. Vi bodde sammen fra dag en vi møttes igjen i 08. Og var fra hverandre i 10 mnd fra feb til des i 10. Hvor han bodde i utlandet og vi hadde andre kjærester. Når jeg var på ferie i det landet vi hadde bodd sammen i 10 uker i 09, i okt i fjor og han var der da så så vi hverandre igjen og begge skjønte vi hørte sammen, men han satt der da med sin daverende dame og jeg hadde min kjæreste da her i Norge. Han la meg da til på facebook i nov og 10. des kom han til meg og vi var sammen fra første blikk da.
Bare uker før han døde (28.2.11) planla vi barn, ny leilighet og forlovelse. Så hadde vi en krangel dager før som er den krangelen vi har hatt med minst betyding og mening. Så dro han til det hotell rommet nav betalte for han så han skulle få penger (han kunne ikke ha adresse hos meg pga det) for han hadde ikke jobb her da. Men han var max 10 dager fra des til da på det rommet, resten var vi sammen. Han sov hos min mor for det var sent når vi krangla og jeg orka ikke mere og måtte sove så jeg kom meg på jobb, også sov han hos "søstra" si fra fredagen til lørdagen og etter det vet ingen noe mere. Jeg hadde sendt han mange meldinger, prøvd og ringe og andre hadde ringt siden han dro fra meg. Jeg sa hvor mye jeg trengte han.. Han ble funnet hengt natt til onsdagen. Og han hadde satt seg som singel på facebook pga krangelen så jeg fikk ikke beskjed. Han hadde ikke noe kontakt med familien sin, og faren bor i Spania (han er spansk) så gikk via interpol. Så jeg fikk beskjed via facebook kl 11 på kvelden onsdagen via broren som bor i Danmark, han skrev på veggen hans at han kom til og savne han.. Jeg ville vært dø i dag hadde det ikke vært for at jeg var hos mamma når jeg så det. Etter det, har jeg vært ødelagt, jeg smiler og ler og later som om jeg har det bra. Men jeg er helt tom. Den liksom så flotte familien hans ordna minnestunden, og jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt siden vi ikke var registrerte samboere, og jeg var usynelig for de. De viste ikke noe om han fra etter han ble sånn 14-15 år ca.. Han døde som 22 åring. Har vært i Spania i 3 uker nå, for og møte faren og stemoren og venner av han og meg der nede. Rakk ikke minnestunden der nede for han har enda ikke blitt flytta ned ditt. Hans urne er ca 45 min unna meg, og det er helt jævlig, han skal stå på hylla til sin far han ikke hadde noe kontakt med. Og som svikta han gjennom hele livet.
Jeg har flytta fra leiligheten min, og har flytta inn til min mor og stefar. Vi kom hjem for 2 dager siden, og de er aldr hjemme. Jeg er så alene og orker ikke venner. Jeg de vil ha meg til og prate og jeg klarer ikke flere tårer. Jeg gråter bare alene.. Dette ble veldig langt gitt, men godt og få det litt ut, noen i ca samme situasjon?
|
|
rusfri31
|
Re: Mista samboeren min i selvmord for snart 2 mnd siden.
Føler med deg,skjønner at du har det vondt og vanskelig. Det er grusomt å miste de man er så glad i.
Jeg mistet min mor uventet og brått for 3år siden,min far døde 7månder seinere,jeg var også på den tiden gravid og barnet mitt døde i magen min i 4måndet..ja så jeg har møtt døden flere ganger. Mistet mange nære venner også. Det er tungt å takle..men jeg har nok vært heldig,fordi for meg har det vært lettere etter å fått mer avstand. Jeg velger å "glemme" de jeg har mistet,ved å ikke tanke på de i hverdagen..jeg hadde ikke holdt ut om jeg hadde tillatt meg å synke ned i sorgen. sikkert ikke det beste å gjøre,men alle finner sine metoder for å holde ut. Mamma er vel den enste av alle jeg har mistet som er tungt å takle pga omstendighetene..savnet er grusomt,dårlig samvittighet. I perioder får jeg sterke bilder av henne,da jeg så henne død,et grusomt syn som er vanskelig å få vekk fra netthinnen.
Håper at med tiden vil du få det bedre,prøv å huske de gode tingene dere hadde sammen! Min trøst er at jeg vet jeg snart får se mine kjære igjen,gleder meg til den dagen Da er livet lettere å leve..jeg skal nyte min tid som er igjen,vite at jeg levde livet..og jeg trenger ikke å være redd de er med oss,passer på oss. Jeg føler ofte nærvær av mamma,det gir meg ro og trygghet å vite at jeg er ikke alene og at de har det faktisk godt Håper det kan være litt til trøst det jeg skriver.
|