|
Forfatter
|
Melding
|
| |
|
Althaluus
|
Mitt Liv som MobbeVictim
Jeg ble mobbet for over 10 år.. Helt siden min aller første dag på skole.. På 1. klasse i 97'. Mobbet og sparket.. Har påvirket meg så utrolig mye.. Ble fortsatt mobbet når jeg begynte på Videregående.. Følte meg rar når jeg var en av de eneste guttene på Helse & Sosial, men jeg gikk over til Service & Samferdsel..
|
| |
|
lillerude
|
Re: Mitt Liv som MobbeVictim
Hei!
Jeg har også blitt mobbet.. og dette i 10 år..
Jeg fikk veldig liten selvtillit og alt var bare feil, det var faktisk så ille at famillien min flytta.. etter det fikk vi det bedre! Nå har jeg det bra, har gode venner og mange å prate med..
Håper du også har noen du kan prate med, hjelper som oftest det 
Mobbing er fælt, men det eneste mobberen vil er å framheve seg selv, fordi h*n selv har problemer. Det er ikke deg det er noe med, det er mobberen.. Faktisk mer synd på en mobber enn offeret, før det er mobberen som ødelegger mye, skaper problemer før andre og seg selv. Bare vent til mobberene vokser opp og ser de har vært idioter med andre..trur nok ikke de føler seg så bra da, gitt.
Men hvordan går det med deg nå da? Har du fått det bedre?
|
| |
|
Charlie76
|
Re: Mitt Liv som MobbeVictim
Jeg har selv blitt mobbet, siden barnehagen til videregående...
Mange spør meg om det virkelig går ann å bli mobbet i barnehagen, men tro meg, det går ann... plages mye i ettertid, gikk 5 år hos psykolog, etter et evig strev etter å finne en som jeg trivdes å prate med...!
Det gjorde meg uendelig godt =) det å prate med noen utenforstående som kan gi nye tanker om saken...
Etter videregående dro jeg, begynte på folkehøyskole laangt hjemmefra, stort skritt for meg, men noe jeg aldri vil angre på!
Så fant jeg kjærligheten noen år senere å flyttet igjen hjemmefra, var godt å komme bort fra den innestengte plassen som bare hadde gjort meg vondt i alle år. Etter 4 år hjemmefra har jeg tatt med samboer og flytt hjem igjen, noe jeg angrer på... Masse følelser, sinne og irritasjon som sitter igjen i plassen... jeg har personlig funnet ut at jeg kommer aldri til å trives her, så når tiden kommer så flytter vi, igjen... Laaangt unna, jeg gleder meg sånn!
Men jeg håper du har noen du kan snakke med, det er alltid godt ja =)
Så håper jeg at ikke fortiden med mobbingen preger deg for mye, det er noe dritt med det, men man må gjøre det beste ut av det har jeg funnet ut.! grip dagen, den er din =D
|
| |
|
kjella91
|
Re: Mitt Liv som MobbeVictim
01. februar 2011 14:17:10
hei, je har blitt mobbet i 13 lange år, går på dop for å glemme tiden og håper en dag je klarer å slutte med det,
|
| |
|
lysjente95
|
Re: Mitt Liv som MobbeVictim
03. februar 2011 22:19:39
Jeg har selv blitt mobbet. Og skjønner hvor sårbart det er.
Jeg holdt på å bli druknet i basenget på skolen, og har blitt slåttt og klort. Dette er vonde minner som jeg aldri kommer til å glemme. Spessielt siden mobbingen kom fra en jeg var bestevennine med på barneskolen, men så fort vi kom på ungdomsskolen, ble hun liksom for kul for meg, hun endret seg totalt og etter det begynte helvette. Det verset var atjeg hadde masse psykiske problemer i tillegg, (som jeg ennå har) så da ble alt bare verre..
Jeg klarte heldigvis å få slutt på det hun holdt på med, jeg er ikke særlig stolt over hva jeg gjorde for å få henne til å slutte, men det hjalp i alle fall. jeg var så dum at jeg måtte bruke vold, for å få det til å stoppe.. men det kokte i hodet mitt, grensen var nådd, og det bare skjedde.
Men nå er jeg tilbake på oppestående ben, og jeg blir ikke mobbet lenger, noe jeg er utrolig glad for.. jeg hater mobbere, men samtidig synes jeg synd på dem. De har det sikkert ikke godt selv, men tør ikke vise det, så da skal de la det gå ut over andre. Synes dette er utrolig dumt!
Men vil bare si til alle dere som blir mobbet: Aldri gi opp! det finnes alltid en utvei, alltid noen som bryr seg om dere. Kanskje det ikke har skjedd dere ennå, men det vil skje. Tro meg! Jeg har selv opplevd alt..
|
| |
|
Fruktkaka
|
Re: Mitt Liv som MobbeVictim
15. februar 2011 18:23:00
Hei.
Jeg er også et langtids mobbeoffer. Jeg ble mobbet gjennom hele barne/ungdomsskolen og et stykke ut i vgs. Og jeg ble ikke bare mobbet på skolen men også hjemme.
Jeg synes det er viktig at mobbeoffer tør å stå frem og si at de ble mobbet. For jo flere som tør det, jo flere vil tenke seg om to ganger før de mobber noen
|
| |
|
kalachcha
|
Re: Mitt Liv som MobbeVictim
hei, skjønne ka dokke mene, ble mobbet i 10 år på skolen, men det var av gutter, og når sommeren kom da eg endeli skulle få fri fra dem, ble eg utsatt for jentemobbing fra min tante, dette brøt meg ned psykisk, mobberne slo eg ned, skapte frykt. holdt dem vekke en stund og lærerne gjorde ikke en dritt så eg tok saken i egne hender.
går på vgs no, få venner, lite selvtillit, mye sinne, hat, og følelser som er stengt inne. blir mobbet av en jente no, er helt jevli, eg kan ikke gjøre no mot hu, kan ikke bruke vold lenger, har gitt det opp, kan ikke slenge dritt tilbake da blir alt bare min feil. så må stenge sinnet inne, eg er mer vant til å bare slippe det ut, er jevli å holde det tilbake. vet ikke kordan eg skal takle denne formen for mobbing. noen råd? vil ikke bare få det til å slutte, vil at hu ska betale dyrt for det hu gjorde, vil ha hevn.
|
| |
|
Nikita93
|
Re: Mitt Liv som MobbeVictim
vet så uendelig godt hva det du snakker om. Er selv blitt mobbet hele livet, i barnehagen, skolen, vidergående og ble faktisk det på den ene jobben jeg hadde. (slutta etter 4mnd)
allerede i 4klasse begynte jeg og skulke skolen, sluttet og gjør lekser og alt bare datt ned. i tillegg til mobbinga ble jeg "aktiv" voldtat av min egen bror, og ikke lenge etter det startet ble jeg utsatt av en kompis av den andre bror min.
Så på de få årene der knakk jeg helt sammen og var totalt ødlagt. Hadde et vannvittig sinne. noe som endte med at jeg heiv skarpe kniver på familien min. og da fikk den elste broren min det i magen eller hvor det var (husker ikke helt) Og igjen fikk jeg masse kjeft for at jeg var så hissig og var bare sur og grinete.
ble slått hjemme, voldtat, kranglet og bare fikk kjeft, og ble fullstendig oversett. Noe som jeg sliter ekstremt med den dag idag. Mistet alt av føleser, har vært på akutten for selvmord, selvskading og ALT annet ne kan tenke seg. Har og brukt narkotika før (Har sluttet nå, men begynner nokk igjen) Drikker meg til koma og masse slikt.
Det har gått så langt nå at nå går jeg til pysolog, helsesøster, barneverne i møter, legen har jeg hatt noen samtaler med. og nå er det snakk om innleggelse, noe jeg får vite mer om i møtet vi skal ha om ikke så lenge..
Har blitt totalt ødlagt i gjennom livet mitt, og ser det ikke verdt og leve noe som gjør alle rundt meg livredde da de vett jeg er i stand til og ta mitt egent liv....
en blir totalt ødlagt av mobbing. og skulle virkelig latt de som mobbet meg få så hardt igjen at de ikke kan stå på beina.
Obs, her ble det litt mye, bare ramset ned det jeg fikk på hjerta, og har enda ekstremt mye jeg kunne skrive, men må slutte av nå før det blir for langt..
Masse lykke til videre for dere andre her!
|