Små overraskelser

Små overraskelser

Har slitt med sosial angst en god del av livet. For 4 år siden var jeg på mitt mørkeste. Jeg badet i tåken, omgivelsene og veien framfor meg var veldig uklar. Jeg satt mye for meg selv, distanserte meg, isolerte meg. Forsvant mer og mer, dypere og dypere inn i meg selv.

Nå er jeg en helt annen person. Jeg er i stand til å gjøre ting som var helt umulige for meg for bare 4 år siden. Et godt eksempel var for et par uker siden. Biologiklassen hadde sett en film på kino, og for å passe på tingene mine, lot jeg dem være igjen i et klasserom på skolen. På vei tilbake fra kinoen skulle jeg innom dette klasserommet igjen for å hente tingene mine, og nå bussen som skulle gå 10 minutter senere. Døren var låst.

For 4 år siden ville jeg fått en panisk følelse. Jeg ville nølt, kjent hjertet hamre, og tenkt febrilsk på alternative løsninger. "Jeg kunne jo gå hjem uten bøker. Har prøve om to dager, men det går sikkert fint... Får jobbe ekstra mye i morgen!" eller "Må spørre noen. Men hvem? Resepsjonen? Lærere? Klarer jeg det? Har bare 5 minutter på meg. Kan ikke bruke så mye tid. Tiden renner ut,"
Og sånn hadde jeg diskutert, frem og tilbake. Kanskje jeg hadde faktisk endt opp med å gå hjem uten bøker og prestere det utrolig dårlig på den prøven.

Men i stedet overrasket jeg meg selv... Jeg tok i dørhåndtaket, døra var låst. Jeg snudde på flekken - jeg nølte ikke et sekund! - travet bestemt inn i arbeidsrommet til lærerne, fant den nærmeste læreren, og sa "Unnskyld? Døren til IB-rommet er låst, og der ligger tingene mine. Kan du åpne?"

Tenke seg til at slike ting var umulige for meg før. Den sosiale angsten ville ha slått meg ut tidligere, men nå har jeg kommet på det stadiet at jeg kan trekke en konklusjon, og finne styrken til å utføre den oppgaven jeg setter meg.
Jeg kjempet 4 år for å komme så langt. Det virker sikkert helt håpløst, men når man tenker over det - er det slike små ting som gjør at man kommer langt. Det var ved å si: "kan jeg sette meg her?" til noen fremmede jenter at vi utviklet et solid vennskapelig bånd til hverandre. Det var ved å si "Jeg vil bare være venner," at jeg unngikk å bli en del av et forhold som aldri kunne vart.

Det er ut ifra de små tingene at store ting kommer. Det er derfor det er så viktig å sette små mål. Store mål kan fort bli for vanskelige, og man mister kanskje motet. Men mitt store mål for 4 år siden, var å ta initiativet til å starte en samtale med en annen person. Og det har jeg klart. Nå venter nye utfordringer, og jeg er villig til å kjempe for dem. Jeg gir aldri opp.