|
Forfatter
|
Melding
|
| |
|
kris123456
|
"slutten"
Kom i dag ut av en frivillig inleggelse (ble oppdaget i et forsøk på å avslutte det hele på torsdag). Jeg har aldri vært så redd i hele mitt liv som jeg har vært de siste dagene. Redd for hva som kom til å skje. Slutten. Verden går sakte. Jeg ser nydelige ting og smiler. Jeg ser vonde ting og aksepterer.
Jeg ser likningen, og hvordan det hele går i balanse.
Det er en mektig følelse å forsone seg med at man har kommet til et punkt i livet hvor ikke bare har fantasert om å dø, men faktisk gjorde noe med det. Jeg tror oppriktig jeg aldri kommer til å være det samme mennesket igjen lengre
Jeg har vært helt annerledes i helgen, urolig og samtidig veldig rolig. Jeg føler jeg har gått på en skikkelig dødsangst de siste dagene, samtidig som jeg merker en ro og forsoning i kroppen. Har hatt hyppige angstanfall gjennom hele helgen (første gang jeg opplever noe slikt). Kanskje fordi jeg føler at alternativene mine vil sikre meg dette utfallet.
Jeg sitter her allerede nå etter noen timer og ser bort på kniven og blodpølene på gulvet fra før helgen og kjemper imot.
Det har bare gått noen timer
Jeg advarte fastlegen for flere år siden om den retningen plutselig livet tok. Jeg innså at jeg ville komme til å trenge hjelp. Imidlertid, så ser jeg etter så mange år hvor lite om har skjedd og har blitt gjort.
Uten familie, nettverk og et system jeg ikke helt skjønner hvordan jeg skal forholde meg til, gir det hele lite mening i grunn. Samtidig er helseapparatet (psykisk helse) lagt opp til å være så passivt i fremgangsmåten og de har heller ikke lov til å komme med råd.
Men jeg føler at det er spesielt det siste jeg nevner at jeg trenger, da jeg ikke har, eller har hatt noe slikt i store deler av livet. En slags storebror / lillebror, venn som sparrer med meg i diskusjonene. Gjerne kommer med sine erfaringer og råd, ikke en som er redd for å si noe galt fordi jeg turte å si ifra om det gikk den gale veien. Ikke en som bare tenker på å prøve å si ting etter boka. Gir dette mening?
|
| |
|
augustusm
|
Re: dødsangst
Hei,
ikke så lenge siden jeg tørket blod og plastra håndledd. Visste før/under krisen at det var helt usannsynlig at jeg kom til å gjennomføre det. Men har nok kjent på noen av de samme følelsene som deg.
Noen forskere mener at det å ha prøvd selvmord gir mange av de samme virkningene som det å ha vært soldat i krig. På kort og lengre sikt, inkludert 'post-traumatic stress disorder'. Så det er svært normalt om du er i ubalanse nå og om du føler på mange mer eller mindre ukjente / skremmende følelser nå.
Her er den kjedelige meldinga som likevel bør gjentas: DET BLIR BEDRE. Bare det å la litt tid gå vil nesten alltid hjelpe.
Men du trenger hvile og altså litt tid, og helst støtte fra andre. Du skulle åpenbart hatt mer hjelp fra lege/sykehus. Å kreve sin rett kan være en jobb best egna for folk med overskudd og god helse, men prøv å skrive ned noen stikkord - hvem kan du søke hjelp hos (fastlegen virker jo aktuell, han/hun må jo kunne forstå hvordan du har det - si det rett ut og ikke prøv å være "flink" og avbalansert slik jeg ofte kan tabbe meg ut med å gjøre overfor fagfolka. Får inntrykk av at du kan være samme typen). Og hvem kan eventuelt hjelpe deg med å søke hjelp? Og her kan folk overraske en - det er en del mennesker der ute som gjerne vil hjelpe. Og hva med hjelp per telefon, sitter kompetente folk og bemanner nødtelefoner (og de folka blir garantert ikke sjokkert, hverken av deg eller meg). Bruk forumet her.
Ikke tar det ille opp: Jeg får inntrykk av at du ikke bør ta drastiske avgjørelser slik du har det nå (vet nå at jeg ikke var beslutnings-dyktig da jeg tråkka til). Ta deg tid. Og legg den jævla kniven et sted du ikke ser den. Flytt et teppe slik at det dekker blodsølet. Gjør de små, gjerne helt midlertidige tingene som du klarer å utføre akkurat nå.
Ønsker deg alt godt og håper at du får det bedre snart! Prøv å være snill med deg selv.
-Augustus M
.
|
| |
|
kris123456
|
Re:
Takk for innspill. Jeg liker måten du sier det på. Det er faktisk bare å legge bort den jævla kniven (gjorde det nå). -Og dette var litt av det jeg ville få frem; de aller fleste i en slik situasjon ville sagt "kan du ikke være så snill og legge den bort da? det hjelper ingen ting. snille deg" med pusekatt stemme. Det funker bare ikke slik for meg! Jeg trenger å bli utfordret. Argumenter mot meg, diskuter, vær både sint og snill. Jeg er ikke porselen, jeg står her tross alt i dag. Selvom jeg er suicidal nå, er jeg ikke "svak" i den forstand at jeg ikke resonnerer, tenker, prøver å se ting fra flere sider.
Jeg kjenner meg igjen i det du skriver om å fremstå flink og avbalansert. Jeg merker jeg sitter på en veldig frykt for å åpne slusene helt, frykten for å bli tvangsinnlagt (alternativet til å dra hjem i dag). Jeg kan ikke miste friheten min, den har jeg mistet før og jeg merker at jeg faktisk er villig til å dø enn å miste den igjen. Jeg kan ikke rive opp i de sårene, det går bare ikke. Jeg føler det blir det samme som å gi meg kniven.
|
| |
|
augustusm
|
Re:
Bra!
Tar et kjedelig råd til med det samme: Spis noe hvis du ikke har gjort det på en stund. Ta et glass vann. Jeg kan i alle fall glemme det i de verste periodene. Er vel - objektivt vurdert - ikke akkurat nå vi skal telle kalorier...
Kan godt komme med innspill, legg meg gjerne til som venn. Men er ikke innom hver dag, så ikke vent raske svar bestandig. Og på dager hvor jeg har det verre enn nå bør jeg ikke / kommer jeg ikke til å dele ut "visdom".
-A
|