|
frksudine
|
Ødeleggende tanker og dårlig samvittighet for alt..
12. september 2010 04:21:37
Føles veldig merkelig å skulle skrive det her til "ingen".. snakker ikke med en bestemt person, bare ut i luften på en måte. I håp om at noen leser det, og kanskje skriver noe tilbake. Vurderer å ringe og prate med noen, eller bestille time hos noen..men blandingen av usikkerhet og dårlige erfaringer med det gjør at jeg vegrer meg for det...derfor er dette en start iallfall.
Sitter med tusen tanker på en gang..og det er ikke første gang.. jeg vet som regel hva som utløser det, men når det først begynner så er det liksom som om ALT blir problematisk og tårner seg opp for meg. Kjennes som om jeg mister grepet på alt, og ender opp med å ikke orke å gjøre noe som helst. Oppvask, husvask, rydding i rot - både fysisk rot og "orden på livet"-rot (nettbank, ukeplanlegging etc), fysisk aktivitet og å spise mat, ja tilmed å gi oppmerksomhet til min firbente venn. Alt dette er ting jeg merker at jeg forsømmer..og har uendelig dårlig samvittighet for alt sammen. Men like fullt så makter jeg bare ikke å gjøre noe med det..noe som gir meg ENDA mer dårlig samvittighet..
Denne gangen er det brudd med kjæresten som har ført til resten av kaoset. Men årsaken til bruddet er rett og slett tankene mine.. hvordan? Jeg er så inderlig glad i han, og etter et par år med "casualt" forhold hvor jeg har hatt masse følelser for han, men han ikke har følt det rett å gjøre det til noe mer enn det, etterfulgt av nesten et års pause fra noe som helst kontakt, før vi så for et halvt år siden tok opp igjen kontakten, kom vi nå dithen at vi var sammen på ordentlig og hadde det veldig bra. Så bra at det plutselig var blitt veldig seriøst, med snakk om å flytte sammen og alt som følger med. Jeg burde være overlykkelig..men hva skjer? Jo, jeg fryser helt, får fullstendig sperre, og ender med å si til han - helt ut av det blå for han stakkars, at jeg ikke klarer det her. Han er knust, og kjemper og kjemper for at jeg skal ombestemme meg... Jeg skulle ønske jeg klarte det..virkelig, for jeg er veldig glad i han.. men jeg klarer ikke å fortsette.. det knyter seg inni meg med tanken på å skulle binde meg. Og jeg skjønner ingenting..jeg brukte så lang tid på å ønske at han skulle elske meg, sånn som jeg elsket han, og når han faktisk gjør det, da svikter jeg?? Føler meg råtten, og føler jeg har lurt han trill rundt.
Ett øyeblikk er han kjempeforståelsesfull, og vil gjøre alt for å hjelpe meg, sier han elsker meg, og gir meg all verdens støtte. Da føles det litt lettere. Mens i neste så er han så frustrert, og så full av sinne og skuffelse at han kjefter på meg og virker som om han hater meg, og da sitter jeg igjen med krampegråt og så vondt inni meg at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg.
Jeg vil ikke at han skal ha det vondt, men jeg kan ikke fortsette å være sammen med han for å døyve samvittigheten min. Jeg er livredd for å binde meg, for jeg er livredd for å bli forlatt igjen..
Føler jeg høres bare patetisk ut her akkurat nå..og at det innlegget her kanskje ikke hører innunder denne kategorien engang. Jeg vet ikke.. skulle ønske jeg skjønte hva som skjedde i hodet mitt bare. Jeg kan ikke skrive alle tingene jeg tenker på her. Det er ikke plass eller tid.. jeg har bare lyst til å slutte å være redd for alt. Føles som om det meste er skummelt om dagen..og jeg liker det ikke.. har gått ned 5 kilo på et par uker (og har ikke altfor mye å gå på akkurat), liker ikke å legge meg, og ikke å stå opp, og har vel tenkt tanken at det hadde vært lettere med alt om jeg bare ikke var her lenger..har ikke tenkt direkte på å ende det, men har tenkt endel på hvordan det ville være.. og det skremmer meg enda mer..
innser at jeg trenger hjelp..men vet bare ikke helt hvor jeg skal henvende meg..redd for å ikke treffe på noen jeg føler jeg kan snakke med.. derfor håper jeg det kanskje er noen her som har noen tanker eller råd, hvis noen har orket å lese seg gjennom alt det her.
|
|
nemoline
|
Re: Ødeleggende tanker og dårlig samvittighet for alt..
13. september 2010 11:21:37
Hei.
Jeg leste nettopp innlegget ditt, og vil bare si d at jeg kjenner meg igjen i mye av d du skriver.
For ca 7 år siden, så kom jeg meg ut av ett 5 års langt forhold. 5 år med psykisk og fysisk vold....
Jeg trodde aldri at jeg kunne stole på en evt ny mann igjen.
Jeg falt for en som er 10 år eldre enn meg, følte at han var den rette, men ting skulle ikke bli enkelt. Vi hadde begge våre ekser som kom med trusler og klarte og ødelegge d som var i mellom oss....alt d styret og mere til, sendte meg rett til psykriatisk avdeling. Når jeg kom ut derifra, så bestemte jeg meg for og flytte....trengte og kommer meg bort fra alt.
D viste seg at d var d som skulle til for at han nye flammen skulle blusse opp igjen, og han kom og hentet meg etterhvert. Ting var for godt til og være sant. Men jeg stoler ikke 100% på han....han sier at han aldri kommer til og slå meg....men den frykten kommer jeg alltid til og leve med.
Idag så er vi gift, og har 2 barn sammen. Ting går egentlig ganske bra, sett bort ifra min psykiske lidelse, og d at jeg har problemer med og forstå at jeg faktisk har d bra og lever i ett trygt og stabilt forhold.
Jeg har aldri vært vant til og ha det bra....har hele tiden følt at d hviler en forbannelse over meg.
Men jeg jobber med d....og håper at ting blir bedre etterhvert.
Så d finns håp.
|
|
Happymongo
|
Re: Ødeleggende tanker og dårlig samvittighet for alt..
13. september 2010 23:43:50
Gå til fastlegen din å fortell det du skrev her. Da burde du kunne få en henvendelse til en psykolog, vil jeg tro.
Og hvis du aldri har vært hos psykolog før, så kan jeg fortelle deg at det er IKKE slik som man ser på film, hvor man ligger på en sofa og deler hele livet sitt, mens psykologen sitter med brillene på snei, nikker og skriver i boka si! 
Det er i hvertfall ikke min erfaring!
Der finnes utrolig mye god hjelp å få der ute, heldigvis!
Både fra søtte apperater, litteratur og ikke minst, internett!
Psykisk helse gir også ut mange bra blader. Vet ikke om de er å få tak i på legekontorer eller om man kan bestille på nettet. De har i
hvertfall egen nettside.
|
|
frifraangst
|
Re: Ødeleggende tanker og dårlig samvittighet for alt..
14. september 2010 22:53:39
Skjønner av det du skriver at dette må være vondt å oppleve og anbefaler deg å søke hjelp. Enten av gode venner eller profesjonelle.
"Det som deles...halveres"
og det er mye sant i dette uttrykket. Du har jo gjort en god start ved å dele om dette her, men vil tro det vil hjelpe enda mer å snakke med noen om dette.
Vil bare gi deg noen tilbakemeldinger på det du har skrevet da jeg går ut fra at det var noe av grunnen til at du deler det her?
Du skrev at det ble slutt på grunn av tankene dine....
Tror jeg skjønner hva du mener med det, men tror også det kan være en hjelp å se det litt annerledes. Det som har skjedd har skjedd fordi både du og kjæresten din har tatt noen valg. At valgene er basert på det man har tenkt er ikke det samme som at det har skjedd på grunn av tankene dine. Skriver dette fordi jeg tror det det er lettere å forholde seg til noe konkret (valg en tar) enn til tankene som kan være ganske så flyktige og lkke alltid lett å kontrollere.
Det er ofte lettere å akseptere ting man har valgt, enn ting som "bare har skjedd".
Hva man har valgt og ikke er det godt å snakke med noen om for å finne ut av det. Når man sliter med ting er det ofte vanskelig å se det selv.
Selv bruker jeg å skrive ned ting og lage liste over det jeg må ordne med og få orden på. Dette hjelper meg å "få det litt ut av hodet", og det er så godt og kunne krysse av ting på listen etterhvert som jeg klarer å få det gjort. Håper noe av dette kan være til hjelp..
Avslutter med en frase ei på jobben pleier å si og som har hjulpet meg noen ganger: " Om hundre år er alt glemt"
(Ikke ment nedlatende eller flåsete). Jeg tar mennesker som har det vondt på alvor og føler med deg.
|
|
enavmange
|
Re: Ødeleggende tanker og dårlig samvittighet for alt..
16. september 2010 14:10:52
Den beskrivelsen du gir passer også meg. Jeg opplever også tusen tanker på en gang som bare forgrener seg ut i det uendlige (føles det ut som) hvor jeg hopper frem og tilbake mellom tankene. Det skjer oftest når jeg er stresset eller må ta en viktig besluttning. Pleier å si til meg selv at jeg bare overanalyserer ting.
Når det er verst blir det også mye hopping fram og tilbake mellom repeterende tanker som jeg må starte om og om igjen.
Sliter også med dårlig samvittighet for det meste.
Vil også si at jeg nesten lider av for mye empati da ting kan gå veldig inn på meg, spesielt om jeg er årsaken. Opplever også en god del generell misantropi, selv om jeg har blitt beskrevet som verdens snilleste person fler ganger.
Har også problemer med daglige gjøremål, alt fra å gidde å gå på do til å dra til butikken. Når jeg først har satt i gang er det somregel ikke noe problem, det er bare det å få meg til å gjøre det.
Hvordan er det du håndterer det? Har du hatt det sånn lenge?
|
|
frksudine
|
Re: Ødeleggende tanker og dårlig samvittighet for alt..
20. september 2010 21:16:35
Først; tusen takk for at dere tok dere tid til å lese, og ikke minst skrive tilbake! Letta litt å vite at det er folk der ute, selv om jeg ikke vet hvem dere er.
Nemoline.. jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å leve med sånn frykt for fysisk vondt..lei for å høre at du fortsatt sliter med det..skal ikke være sånn. Men veldig glad for å høre at du egentlig har det kjempefint sammen med han som nå er far til barna dine!!
Jeg skjønner imidlertid følelsen av å ikke klare helt å stole på..selv om man så gjerne vil. Jeg sliter nemlig med det der i forhold til han hos meg.. han har vært utro mot tidligere kjærester, det vet jeg, for han har fortalt det selv. Jeg har tilmed vært "den andre" på et tidspunkt -. noe jeg angrer bittert på i forhold til samvittigheten overfor hun det gjaldt..føler meg stygg, for jeg visste om henne...gjør det aldri igjen! Uansett; han er veldig annerledes nå enn han har vært, etter at jeg sa jeg ville avslutte... forteller meg hele tida at han elsker meg, og at han ikke vil gi meg opp. Han gjør alt for meg, og er der for meg hele tida. Noe som bare gjør ting enda vanskeligere.. jeg lurer på om han kanskje har forandra seg. Men sett at jeg godtar det, og tar han tilbake, tross frykten (men går og får hjelp for det såklart), kommer jeg noengang til å stole helt på at han ikke har noen annen? Når jeg så hvor lett han gjorde det med meg på det tidspunktet? Selv om jeg tror jeg er den han virkelig vil ha, og at han hadde gjort mye for å få meg tilbake ordentlig, så er det den tanken som gnager..men skal man la det ødelegge? Spesielt når en del av meg tror han faktisk vil forandre seg for meg?
enavmange; jeg har vel gått rundt med de generelle følelsene av redsel for å miste noen jeg er glad i, og følelsen av at hverdagen tar helt over (det med å ikke orke å gjøre noe som helst...), i godt over 2 år nå. Men det er ikke en konstant følelse. Det er perioder hvor det meste virker helt greit, og jeg klarer å gjøre ting uten å tenke så veldig over det. Men så er det til gjengjeld perioder hvor jeg bare ligger rett ut på sofaen eller i senga og gråter eller stirrer i veggen, og ikke har lyst til å være.... hvordan jeg takler det er et godt spørsmål..for jeg vet egentlig ikke hva jeg gjør. Føler meg mest som en zombie når det er som verst. At det ikke er hele meg som faktisk er tilstede og gjennomgår de periodene, men at det er bare skallet mitt, mens jeg sitter og ser på fra et annet sted. Jeg skriver endel dagbok, snakker med meg selv (første tegnet på galskap kanskje, men det hjelper iallfall å sette ord på ting og si de høyt), for da har man ingen som dømmer en tilbake og man kan si akkurat det man vil. Det er eneste måten jeg klarer å komme meg gjennom de kjipe periodene selv, ellers prøver jeg å gjemme tankene i musikk eller tv, for å "komme meg vekk" på en måte..
Enig med deg at det er ikke selve det å gjøre noe som er vanskeligst. Men det å finne ork til å komme igang...
|