|
Ysera1996
|
Agorafobi
Jeg har agorafobi. Eller, det er iallefall det jeg tror jeg har. Men min situasjon virker så utrolig annerledes fra alle andres, og det er så lite om akkurat dette på nett. Har hatt det sånn i overkant av 10 måneder nå, og hatt kontakt med BUP, vært innlagt på barnepsykriatisk avdeling i 1 måned, hatt flere leger, men ingen vet hva dem skal gjøre. Det virker bare som om jeg har et tilfelle som det ikke engang er en diagnose for, og at det ikke er verdt å fortsette å prøve. Når jeg har gjort mitt beste for å forklare og fortelle om hvordan alt er, og jeg blir møtt med en respons om at ingen skjønner eller om jeg kan forklare bedre så virker det ikke som om det er så stort håp nå. Jeg føler medisiner er eneste utveien, for jeg har aldri blitt bedre av å snakke om ting, har alltid ville gjort ting selv, og jeg har vært selvstendig og er ikke så utrolig opptatt av støtte fordi det ikke betyr så mye for meg, men jeg får ikke utskrivd noe annet enn ubrukelige C-preparater som bare gjør meg verre, av legen. Derfor har jeg gått så langt som å skaffe valium på det svarte markedet som jeg får når jeg klarer å møte han som skal gi de til meg, bare for å prøve noe, å se om jeg kan være som normal i bare èn dag, og ta når jeg trenger. Har ingen planer om å bli avhenging, det er egentlig bare for å se om det faktisk finnes noe i det hele tatt som kan hjelpe meg, for det er ingenting som har gjort det hittil.
Så det jeg lurer på, er om noen med agorafobi med/uten angst, panikklidelse, depresjon, kan fortelle meg sin historie, eller kan si noe om min tilstand. Om hva jeg kan gjøre.
Kan fortelle mer hvis det er noe respons å få. Tusen takk på forhånd!
Innlegg nr. 2 med utdypende svar er slettet av administrator på grunn av svært langt innhold, og bruk av personnavn som kan igjenkjennes.
Vi er positive til en kortere versjon av innlegget!
Mvh Administrator
|
|
Ysera1996
|
Re: Agorafobi
Takker for svar!
Agorafobi er agorafobi, det er ingen forskjellige typer av det 
Det blir heller ikke valium på det svarte markedet, han jeg skulle få det av trakk seg, og jeg har ingen andre. Har heller ikke mulighet til å ta imot heller, pga agorafobien.
Tok buss idag, to stopp, for første gang på 9 måneder. Det gikk egentlig ganske greit, men så er det også søndag og veldig få folk. Men hovedsaklig er angsten for sosiale situasjoner med folk jeg kjenner eller ikke har sett på en stund, så jeg fikk jo ikke eksponert meg for noe egentlig, og det er utrolig vanskelig når det er den måten det er på. Jeg vil jo ikke møte noen jeg kjenner, og virke utrolig merkelig og ukomfortabel når det er første gangen de ser meg på et år.
Jeg klarer ikke å eksponere meg selv, har prøvd, men det går bare ikke. Skal prøve på BUP igjen, og få medisiner, og behandling der. Men det går helt ufattelig tregt, og jeg får nok ikke utskrivd noe som hjelper heller der.. Tror egentlig Cipralexen jeg går på bare gjør meg verre, men får heller ikke lov til å slutte å ta den.
Har begynt å åpne meg om dette nå også, men ingenting forandrer seg uansett, har forklart flere om det, har lagt ut innlegg her, og til og med laget en video på Youtube om det, men jeg føler ikke noen forskjell.
Her er noen få utklipp av hvordan jeg opplever dette som jeg har skrevet, håper det ikke blir for langt:
Jeg er innesperret i et lite rom, med malerier på veggene, og låste dører som sakte blir til mur.
Maleriene forestiller alt som kunne ha vært, jeg får se på livet, se andre leve det, se hvordan fremtiden min kunne vært, men jeg får ikke oppleve det. De låste dørene forestiller veiene ut. De er der. Men de virker ikke for meg, de er låst for meg.
Unnskyldninger.
Det er det verste av alt. Vennene mine spør meg om jeg vil finne på noe snart, og jeg må finne på en unnskyldning om hvorfor jeg ikke kan. De tror jeg ikke vil være med dem, de tror jeg ikke har lyst. Jeg har utrolig lyst. Det er det eneste jeg vil, men når jeg ikke engang klarer å se klart for meg hva som er gale med meg, kan jeg ikke forklare det uten misforståelser til andre heller. Det er ikke noe jeg vil heller. Det jeg vil, er å bli frisk, komme tilbake i den virkelige verdenen og late som om livet mitt aldri ble satt på vent. Den biten som er nå, var aldri der. Det ser ut som en uvirkelig drøm.
Jeg later som om ting er som det skal. At jeg bare tilfeldigvis er hjemme. At jeg begynner på skole neste høst, at jeg skal være med vennene mine, at jeg skal ut å reise og besøke venner i andre land. Jeg tror på det litt selv. Det er det eneste som holder meg litt igjen på bakken, selv om jeg kanskje mast taket for lenge siden.
Når jeg gikk på skolen, var det dette som var drømmen. Å sove så lenge jeg ville, når jeg ville. Å spille dataspill til langt på natt hver eneste dag å chatte med venner. Nå er det det største marerittet jeg noensinne har opplevd.
Hvorfor er det blitt sånn som det her? Er det oppveksten min, foreldrene mine? Er det min mor, som har ødelagt meg så utrolig mye at det var sånn som det her det endte opp? Eller er det bare noe gale med meg? Hvorfor forstår ingen hele bildet? Er jeg så utrolig dårlig til å forklare? Er det noe som gradvis har utviklet seg? Kom det bare helt plutselig med at den siste dråpen gjorde slik at glasset rant over? Spørsmålene er uttalelige, men svarene kan heller ikke være nok til å få meg til å forstå. Hvordan kan andre forstå når jeg ikke engang forstår selv?
Jeg falt ned i en stor dam med sement. Jeg klarte ikke å svømme opp, den var for seig. Nå dekker sementen til det siste glimtet jeg har av virkeligheten, og den størkner. Med meg inni, levende.
Det er akkurat sånn jeg føler det nå.
Jeg føler jeg heller ville brukket alle bena i kroppen, vært lam, blind, hatt kreft, enn å oppleve det her. Likevel er det faktisk ingen som viser forståelse for de som har det som meg (Selv om det garantert er ingen som har det helt likt som meg, det skal jeg først se før jeg tror) og de tror at jeg har psykiske problemer og at de derfor rygger unna. Det er iallefall det jeg ser for meg. Har skjedd, men i mindre grad.
Tiden begynner å renne ut. Jeg mister kontakten med meg selv, igjen. Det var det som skjedde noen måneder tilbake, før jeg ble innlagt. Hvis det fortsetter sånn som dette er løpet kjørt. Kampen tapt.
Jeg må få legen til å forstå at det haster. Jeg trenger noe som virker kjapt og garantert. Jeg klarer ikke tenke skikkelig lengre, så det er ikke mye jeg kan skrive. Jeg vet ikke når neste legetime er heller. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare at jeg trenger noe som virker fort heller.
Jeg mister kontakten med meg selv, og det føles som om jeg hadde hatt mer livsgnist om jeg hadde vært død.
Jeg har vært så lenge vekke fra virkeligheten og følelser jeg engang hadde når jeg var ute med folk og sånn at jeg føler jeg mister kontakten med meg selv, jeg vet ikke hvordan jeg kan forklare det, men det er som å ikke føle noen ting, bare spise, sove, være våken, og at det er kun det livet består av, de menneskelige behovene. Hadde jeg kunne gått ut i en dag, og vært som normalt, og bare sett at det gikk an at ting forandret seg og ble som før, så hadde saken vært en helt annen. Men hvis det ikke er håp for meg, så vil jeg iallefall vite at jeg gjorde mitt, jeg prøvde virkelig.
Det er så utrolig mye der ute, men spørsmålet er bare om det er for meg. Om det er til meg. For det er så utrolig mye som må fikses, bygges opp, trenes på, jobbe med for å komme dit. Og det hadde krevd år. Det krever år. Sånn som det er nå, med ubrukelige medisiner, som ikke hjelper meg i det hele tatt, ikke med doblet dose engang, og at det bare blir gradvis verre, sånn som det har vært siden det i det hele tatt begynte å bli verre, begynte å være en påvirkning i livet mitt, ser det ikke ut som om det er for meg. Til meg. Jeg trenger noe som kan hjelpe meg å komme ut i livet engang, som vet absolutt alt om hvordan det er, og fortsatt sier det er en måte å komme ut i livet på. For hadde det vært så enkelt som at jeg hadde agorafobi, og at jeg får noen panikkanfall hvis jeg går ut, hadde jeg jublet. Det er verre. Mye, mye verre. Jeg lå i en uke på gulvet på rommet og hadde helt forferdelige smerter, jeg trodde jeg skulle sovne inn, dø, når jeg la meg for å sove. Og hvis det i det hele tatt er noen forklaring på det, så er det at jeg enten tenkte tanker jeg får panikkanfall av, eller at jeg hadde kontakt med noen fra utenomverden. Eller så kan det ha vært bivirkningen av å ha hatt et langvarig panikkanfall. Flere uker, i et smertehelvete, der jeg trodde jeg skulle dø, på rommet mitt. Jeg vil leve, men jeg lever ikke nå.
|