|
nasseline91
|
noen som har noen råd?
Jeg er en jente på 20 år, som er veldig veldig langt nede, og vet ikke hva jeg skal gjøre lenger...
Jeg hadde spiseforstyrrelser, skada meg selv og hatt selvmordsproblematikk i 11 år, før jeg fikk noen form for hjelp.. Men i høst så flyttet jeg ut samtidig som jeg fikk problemer på jobben, noe som gjorde at alt ble mye verre... Jeg begynte til utredning i desember å går nå til psykolog fast en gang i uken... men neste uke utgår pga inntaksuke, psykologen min har også fri i alle skole ferier, så mitt problem er at min psykiske tilstand går mer og mer ned i kjelleren jo lenger ut i uka vi kommer, jeg er veldig pliktoppfyllende så jeg går på jobb uansett, men jeg sitter oppe hele natten å risper meg, spiser og kaster opp, har jeg fri så er det det jeg bruker fridagene til... på det verste så sitter jeg sånn hele dagene og nettene, uten noen form for søvn.. Så jeg er spent på hvordan neste uke skal gå, siden jeg er ganske langt nede allerede.. ikke minst hvordan sommerferien kommer til å bli... Til nå så har som regel resultatet blitt at jeg ikke klarer mer etter litt mer enn en uke, og har prøvd flere ganger å avslutte alt... Jeg er ikke en person som liker å spør om hjelp, så å ringe legevakt er uaktuelt!
Er det noen som har lign erfaring? som kan gi meg noen råd for hva jeg kan gjør når jeg ikke skal til psykologen på en stund og er så langt nede?
|
|
lizyymarie
|
Re: noen som har noen råd?
hei 
jeg er 21 år og har hatt spiseproblemer helt siden jeg var ei lita jente. alltid har jeg brukt mat for å komme meg gjennom problemer og ordne opp i ting. det et min måte å ha kontoll, mestre og føle at jeg duger til noe. helt fram til høsten 2010 har jeg hatt det utrolig tungt, mye familieproblemer, alkohol-narkotika misbruk i familien, sykdom og samtidig oppi det hele en dramatisk og helt forferdelig ulykke der min vennine døde. samtidig som jeg vet at dette er i fortid og nå må jeg klare å komme meg videre er det vanskelig når nok en gang en alvorlig sykdom rammer et familiemedlem. problemene tar aldri slutt. det skjer noe hele tiden.
men som kommer vendingen, gjennom alle årene har jeg også drevet med selvskading, alle mulig måter for å ødelegge meg selv på, jeg brydde meg ikke om meg selv nok til å slutte. i sommeren 2010 hadde jeg rundt 3-4 oppkast per dag helt til jeg måtte gi fra meg alle kortene og pengene mine til min mor. så mye penger på mat har jeg aldri brukt før.
men SÅ reiste jeg til ghana og fikk oppleve noe helt spesielt og nytt, jobbet på barnehjem,sterke inntrykk, trist og forferdelig. men samtidig veldig spennende.
jeg kom hjem med angst og panikkanfall, og måtte starte på tabletter. angrer ikke et sekund på at jeg reiste nedover. grunnen til at jeg nå har angst er pga. at mine tanker rundt maten er forandret. mitt syn på livet er helt nytt. jeg er fortsatt syk, men hvis jeg nå kaster opp, eller spiser for lite vil kroppen reagere med angst. jeg gråter ikke lengere fordi jeg ikke har den kroppen jeg vil ha, jeg gråter fordi jeg fortsatt er i dette forbanda onde spisedramaet med meg selv. litt etter litt bryter jeg gammle tvangstanker. og denne gangen vet jeg at det ska bli bra.
har selv vært innlagt og gått til ulike psykologer i mange år, vil du ha noen å snakke med er jeg her, og forstår meget gått hva det er du går i gjennom
som min pyskolog sier til meg: hvis du har en flis i handa vil det bli hovent og rødt rundt, du kan ha på litt krem og dempe smertene men flisen vil ikke forsvinne forde og du vil fortsatt ha litt smerter, hvis du velger å ta ut flisa vil det være vondt først men det vil gå over !
|