|
forgottenpast
|
Frisk fra en spiseforstyrrele?
Jeg er ei jente på 17 år som har en blanding mellom bulimi og atypisk anoreksi (i mine øyne har jeg bulimi..). Det er ikke en hemmelighet at livet kan være vanskelig noen ganger, så det har vært min flukt, min mestring-strategi og min måte og ikke føle meg så aleine. Selv om det er kommet i lyset, så er det like vell min "hemmelighet". Det største problemet mitt er at jeg trenger den virkelighetsflukten, jeg trenger den støtten (om så falsk) og jeg trenger å mestre og takle ting på en måte.
Men samtidig, jeg trenger å få livet mitt tilbake. Den dagen alt det vonde går over, da livet smiler til meg igjen - da vil jeg ikke være fast i en spiseforstyrrelse. Jeg trenger å stoppe det. Legen er veldig bekymret for helsen min, og det er vell forståelig. Jeg har mestrert før, jeg har klart meg langt, men jeg har falt litt tilbake. Jeg vil mestre mer, jeg vil lære meg å bruke viljestyrken min til noe konstruktivt. Jeg vil ikke bruke den til en sykdom som bare graver meg enda mer ned i gjørma.
Det jeg spør dere, er råd til å finne motivasjonen. Jeg vil bli helt bra igjen, jeg vil ha et fint liv. Jeg vil få vekk det stygge selvhatet og begynne og like meg selv slik jeg er. Til dere som har greid det, hva var det holdt dere gående? Hvordan taklet dere ting på andre måter?
Og til alle dere andre: fuck dem som sier man aldri kan bli helt frisk, fordi man kan det! (;
|
|
forgottenpast
|
Re: Frisk fra en spiseforstyrrele?
Når problemet ligger utenfor din kontroll (les: foreldre), når det er noe du overhodet ikke har mulighet til å styre eller ordne opp i, så føler man seg så hjelpeløs. Når man trenger støtte og omsorg mer enn normalt, og man får mindre enn normalt, når man er den som må støtte andre, så blir man også veldig ensom. Spiseforstyrrelsen ligger veldig sterkt i meg, og på en eller annen måte så har den fått meg til å føle meg mindre aleine. Styrken den har er så sterk at den kan fjerne (mideligtidig dog) smerten man bærer på. Så jeg fungerer i den normale hverdagen, skole, venner og sosiale sammenkomster. Jeg flykter ikke fra den normale hverdagen, men tanker og følelser inni meg, i tillegg til problemene som ligger rundt meg.
Jeg veit at det finnes alternative metoder, men som barn er det vanskelig å vite hva man skal gjøre i en slik situasjon, og nå er hjelpesystemet sånn at foreldre SKAL bli informert og har rett til å være en del av behandlingen - i min situasjon har det forverret alt, og gjort slikt at jeg rett og slett har mistet mulighet til å få hjelp fra det offentlige. Barnevernet har jo vært en del av oppveksten pga ustabile foreldre, og, det er egentlig veldig komplisert og mye og forklare, så jeg bare sier det slik at jeg PRØVDE å få sosial-hjelp – men misslykktes.
Så det er veldig tydelig hva som ligger som bakteppet for spiseforstyrrelsen, og for meg er det mer en destruktiv mestringstrategi enn en sykdom. Det vanskeligste for meg er å la det gå, ikke det å kjempe mot den.
Men nå er jeg 17 år, jeg er ikke et lite barn lengre. Jeg har opprettet et hjelpesystem rundt meg, ting har kommet frem og dem gjør hva dem kan for å hjelpe meg. Jeg har startet behandlingen, men har ikke kommet så mye i gang. Ting tar tid, og det store problemet mitt er at jeg har mangel på måter å håndtere situasjonene mine på. Men jeg har lært meg å være mer selvstendig, funnet meg voksenpersoner som jeg kan stole på, og lært meg å tenke mer på meg selv fremfor foreldrene mine. Det er mitt liv, og jeg vil gjøre det som er best for nettopp meg.
(haha kunne likegjerne skrevet en hel bok, men her er hvertfall en liten forklaring).
|