|
Sparegrisen
|
Er det mulig å ikke tenke på mat/ trening 24t i døgnet?
17. november 2009 17:06:47
Mitt problem er at jeg har et stort ønske om å gå tilbake til vekten som jeg veide for et års tid siden. Jeg trener nesten daglig, fra 1-3 timer, alt fra pilates, airobic, spinning, styrke, jogger, skigange ect.
Jeg spiser mat som betegnes som sunn(mye protein, mye fisk, lite fett og karbohydrater) frokost, frukt og grønt mellom måltidene, lunsj, middag og kvelds. Problemet er at jeg sliter med å få i meg nok mat eller nekter meg selv å bli mett fordi jeg er redd for å legge på meg. Jeg klarer å holde den sunne dietten helt til helgen eller en dag mitt i uken.
Frokosten begynner som vanlig, men så til lunsj spiser jeg gjerne en skive (pleier ikke å spise brød). Deretter tenker jeg at hele opplegge mitt er ødelagt og så går jeg berserk i usunn mat innen rekkevidde (is fra frysen, frossene boller, sjokolade, tortillalefeser ect). Jeg spiser til magen ikke orker mer eller til der ikke finnes mer å stappe i seg. Deretter setter jeg meg ned og syntes veldig synd på meg selv og tenker at hele livet mitt går under.
All treningen og den sunn maten er liksom bortkastet etter en slik orgie. Jeg lover meg selv at det aldri mer skal skje, men likevel så skjer det Det tar knekken på meg og alt jeg ønsker er å gå ned noen kilo i vekt. Jeg vet at det kun er meg selv som setter en stopper for det, men det er likevel så vanskelig!
Det skjer skjeldnere, men likevel, det ødelegger så mye!
Er det noen der ute som er i samme situasjon eller som har noen gode råd å komme med?
|
|
ellinor1981
|
Re: Er det mulig å ikke tenke på mat/ trening 24t i døgnet?
Hei!
Oi, dette kunne vært noe jeg kunne ha skrevet. Jeg har slitt med kroppen min og mat siden så lenge jeg kan huske(kanskje allerede før jeg begynte på skolen), Jeg var lubben som barn, og gjett om jeg fikk vite det av "bedrevitende" tanter ol. Fikk råd som: drikk et glass vann før hvert måltid, ikke spise ditt og ikke spise datt. Jeg har alltid vært aktiv og godt trent, men allikevell var jeg større enn de andre. Min første slankekur som jeg selv valgte var jeg syv år og akkurat begynt på skolen. Trist å tenke på i grunn. Men selv om jeg var på slankeren ble jeg aldri tynn, fordi jeg hadde "spiseorgier" innemellom. Oppigjennom ungdomsskolen greide jeg endelig å ta av meg noen kilo, og fikk masse skryt av det, selv om at jeg ikke var spessielt overvektig i utgangspunktet. Nok en bekreftelse på at jeg ikke var bra nok hvis jeg ikke er tynn.
Nå er jeg voksen, har fått to herlige barn. Men tankene stort sett konstant rundt mat og trening. Det siste året har jeg gått ned 18 kg og kjempestolt av det(er nå 68 kg). Men er det nok? Nei, har ennå noen kg til. Men på samme tid så vet jeg at når jeg kommer ned til 65 som liksom er målet, vil jeg fortsatt ikke være fornøyd. Vet jeg at jeg egentlig ikke er så feit? ja. Greier jeg å godta det, nei. Jeg greier ikke å bryte ut av det tankemønsteret som jeg har satt meg fast i. Jeg er livredd for å legge på meg igjen, jeg tør rett og slett ikke å bryte tankemønsteret.
Hver dag begynner bra, jeg har full kontroll over frokosten og kanskje til og med til over lunsj. Men det er oftest ved middagstider ting går galt. Jeg har prøvd de fleste tipsene og rådene, men nei, viljestyrken er ikke av det mest sterke slaget.
Jeg veier meg nesten hver morgen. Jeg skriver nesten, for er enten mannen eller barna mine på badet om morgenen så går ikke jeg på vekta foran dem. Ingen skal se hvor mye jeg veier. Fra jeg gikk på barneskolen og vi skulle ha de grufulle veiingene inne hos helsesøster har det vært helt for j..... for meg. For å ikke snakke om kontrollene hos jordmor under begge svangerskapene. Jeg følte det som overgrep hver eneste gang, og jeg kvidde meg til hver eneste gang, til tider måtte jeg virkelig tvinge meg selv til å gå på grunn av det, hadde lyst til å droppe hele kontrollen. Og jeg er såpass sjenert at jeg turte ikke å si ifra. Helt til på slutten med andre mann, da tok jeg mot til meg og nektet og gå på vekta. Kanskje dumt, men for meg var det faktisk befriende. Tok på en måte et oppgjør med fortiden. Ingen skulle tvinge meg til å veie meg når jeg ikke ville selv. Det ble godtatt mot at jeg følgte med vektøkningen selv(daaha som om det var noe problem). Plutselig ble det ok å dra på svangerskapskontroll 
Av om til lurer jeg på om jeg er gal, har jeg en spiseforstyrrelse, er dette normalt å ha et slikt tankemønster som jeg har?
Kunne jeg tenkt meg å hatt et liv der jeg var fornøyd med meg selv, kroppen min og brukt energien på noe annet enn trening, og tanker rundt mat? Ja, kanskje, men det er skummelt....
Kunne jeg tenkt meg å bli tynn som en anorektiker? tja, da hadde jeg iallefall vært tynn, men egentlig nei. Jeg syns det er fasinerende at noen greier å sulte seg såpass, og skulle ønsket jeg hadde hatt iallefall litt av det. Men vet at jeg aldri kommer til å bli slik.
Har jeg sider jeg er fornøyd med med meg selv? ja, jeg er flink i sport, jeg er flink til endel håndarbeid, jeg er flink til jobben min, har mange gode venner. Men INGEN får vite hva jeg tenker og hvor opphengt jeg er i mat. Litt vet de selvfølgelig, for jeg er jo et vandrende leksikon på forskjellige dietter og slankemåter. Jeg har jo prøvd "alle" selv og leser alt jeg kommer over som handler om slanking. Men at jeg har et problem? Nei, det tror jeg ikke. For jeg er ikke sylslank. Nei, jeg er faktisk normalvektig i det øvre sjiktet.
Jeg har droppet bursdager og andre festligheter som jeg vet innebærer matservering. Og jeg har gått i tilsvarende bare for å fråtse i mat.
Har jeg et spiseproblem? Det kan jeg egentlig ikke svare ja eller nei på. Men jeg er såpass usikker at jeg tør ikke spør noen om hjelp, for tenkt hvis de sier at: nei, du har ikke et problem, så vi kan ikke hjelpe deg! Eller bare at dette er ingenting! Jeg er rett og slett redd for avvisning.
Nei, nå har jeg sikkert snakket meg langt ut her. Var bare som om fingrene løper løpsk når jeg først setter igang. Har aldri "fortalt" dette til noen før....
Jaja, nå er det ute. Beklager hvis jeg har ødelagt tråden din med å snakket meg langt utenfor tema.
Men skal jeg svare på det spørsmålet som du stiller: Er det mulig å ikke tenke på mat/trening 24 t i døgnet. Så er svaret for min del nei!
|
|
ninagunvor
|
Re: Er det mulig å ikke tenke på mat/ trening 24t i døgnet?
11. februar 2011 18:14:02
JA DET ER MULIG!
jeg kjenner meg såklart igjen i det du sier, og jeg skal innrømme at i perioder er det mye tanker omkring mat som teller.
Jeg var i Afrika i en periode, og fikk se hvor lite mat noen hadde, og hvordan de så mat på en helt annen måte en her.
Vi glemmer helt at for mange er mat en mangelvare, og noe de bruker hele dagen på å anskaffe. Her i vesten har vi så mye overflod, at for mange er mat et problem. Jeg prøvde å sette dette i perspektiv, at jeg er HELDIG som får mat. (noe som er utrolig vanskelig, da jeg før heller ville forbande meg på mat)
Kroppen vår trenger mat, og vi trenger å være snille med kroppen vår. Den skal bære oss gjennom alt i livet, og hvis vi blir syke er det den som skal holde oss friske.
"Du burde være takknemmelig for at du er frisk, og ikke legge deg opp i meningsløse problemer" sa engang en kreftpasient til meg, han kjempet for livet. Og var konstant kvalm og hadde smerter...jeg tenkte ja, det er jo meningsløst, helt egentlig
kanskje vi gjør problemet vårt mindre med å sette det i perspektiv? Kanskje vi skal begynne å bli glade i mat, og ordne ordentlig kvalitetsmat. Tenk på de gangene dere ikke har brydd dere så mye om hva dere spiser? er ikke det befriende? Det er vi som bestemmer hvordan vi skal tillate oss å tenke...selv om vi tror at vi ikke kan blir kvitt problemet, er ikke det sant. Tankene våre kan alltid endres. De er ikke hugget i stein!
|