|
misselena
|
Bulimi/angst
29. november 2009 22:52:17
Hei,
Nå har jeg akkurat kastet opp, andre gangen denne helga. Jeg har hatt en mildere form for bulimi (kaster ikke opp så ofte) i et og et halvt år nå. Jeg begynte å slanke meg for 2 1/2 år siden, fordi jeg hadde lagt på meg på folkehøyskole;trente og spiste sunt. Etterhvert ble jeg veldig tynn, spiste rett og slett ikke nok. Den gang så jeg det ikke selv, men fikk høre det fra venner og familie. Begynte med søvnproblemer, og søvntabletter, mye angst... Etter et år med slanking/leve "sunt", kastet jeg opp for første gang, og siden da har jeg holdt det mer eller mindre ved like. Dvs hvis det har skjedd at jeg ikke klarer å spise sunt, har jeg kastet opp. Jeg så at jeg hadde blitt for tynn, og ville bare leve normalt igjen, men spise sunt og prøve å ha et normalt forhold til mat, men jeg var vant til å spise så lite, og jeg følte meg dårlig av å spise mer/ikke alltid sunt. Jeg fikk ofte ikke sove om natta, ofte fordi jeg ikke hadde spist nok, og også pga angst - helt ubegrunnet angst og depresjon. I en periode var jeg helt utbrent, jeg måtte till slutt ta pause i studiene for å jobbe, og det siste halvåret våren 09 har det gått bedre. Jeg fortalte til slutt en venninne om problemet, og det hjalp. Men jeg har nå i to og et halvt år gått og telt timer mellom måltider, planlagt mat, trening etc, i tillegg føler jeg meg deprimert, noen ganger begynner jeg bare å gråte og jeg føler at jeg ikke gleder meg over noenting i livet, jeg har ikke lyst til noenting, også får jeg dårlig samvittighet, fordi jeg har absolutt ingenting å klage over i livet mitt!
Nå studerer jeg i utlandet, og har ikke blitt så mye trening. Pga dette føler jeg aldri at jeg er sulten, så jeg har ikke spist så mye. Men nå haar jeg begynt å prøve å spise faste måltider allikevel, fordi jeg er så drittlei av å føle meg deprimert og sliten. Men i det siste har jeg begynt å kaste opp oftere, og jeg vet seriøst ikke hvordan jeg skal bli frisk. Jeg er en mester i å tenke negativt... Jeg er så sliten, men jeg synes det er så vanskelig å snakke om, jeg har alltid vært den venninner kommer til med sine problemer, synes det er vanskelig å snakke om meg selv. For to uker siden sa jeg det til en venninne til over mail, men jeg klarer ikke snakke om det. Og jeg kan ikke si noe til mamma, ho bekymrer seg allerede for mye om alt mulig. Da jeg bodde i Norge, og hadde mye angst, kjøre mamma inn til meg i Oslo, for å være hos meg. Etter mange samtaler hjem fikk jeg beskjed av pappa om å tenke over hva jeg sa, fordi mamma ble så deppa av det. Og nå prøver jeg bare å overbevise meg selv om at alt er bra, men jeg klarer det ikke. Føler meg helt mislykket og dum, som klager over problemer som bare eksisterer fordi jeg skaper dem selv, orker ikke mer...
Hva har skjedd? Før tenkte jeg aldri så mye på hva jeg spiste, og heller ikke så mye angst/dårlig selvbilde, men nå er dette tilstede hver dag. Hvorfor må jeg være så sinnsykt perfeksjonistisk?? Hvis det er noen som er/har vært i liknende situasjon, vær så snill å svar på innlegget...
Jente 22 år.
|
|
mkvamsoe
|
Re: Bulimi/angst
13. desember 2009 00:45:11
Hei
Vil bare si at det er bra gjort av deg å fortelle det her!
Jeg slet med spiseproblemer i 9år, bulimi, anoreksi og begge deler på en gang.
Skjønner hvordan du føler det for jeg følte akkurat det samme.
Men jeg brukte spiseprobleme mine for å ha noe å kontrollere, for grunnen til alt var andre problemer jeg slet med.
Så tenkte hele tiden på hva jeg hadde i meg, kastet opp og spiste i smug. Folk snakket bak ryggen min for jeg var den som støttet andre, jeg klarte ikke å fortelle om meg selv.
Men fikk hjelp til slutt når jeg klarte og innrømme det selv, det gjorde jeg når jeg lå på hybelen min og var lærling i en jobb jeg hatet. jeg lå i mørket i flere timer, følte absolutt ingenting skrek og skjønte ikke hvorfor, mistet følelsene mine, og gikk så lant at jeg kuttet meg for å klare å føle noe, det hadde jeg ikke gjort på flere år. Jeg var desperat og brøt totalt sammen, men klarte å gå til legen, men hjalp ikke fullt så mye, så flyttet hjem til mamma og ting ble ikke bedre så sendte en mail til sykehuset som tar seg av psykologer og sånt, så ble henvendt til en gruppe, krise gruppe så jeg ble tatt inn med en gang og hadde flere som følgte meg opp.
Det er en ond sirkel som er utrolig hard og vanskelig å komme seg ut av. Men det viktigste er at du må innrømme det selv ovenfor deg selv, du er et vanlig menneske med følelser som også trenger hjelp. Ikke gå å hold dette inn i deg, gå til hjelp, det er utrolig tøft og vondt, men det hjelper om du vil ha den hjelpen. Jeg kom meg ut av det sånn.
Enda er jeg inn i første åre som friskmeldt så kan fortsatt havne på homper i veien, men nå som jeg klarer å spise uten at det skader for mye så har jeg klart å sett hva det gjorde med meg og klart å føle hvor vondt og syk jeg var.
fikk ofte oppfølging og ble satt på diett som ble oppfølgt, og da fikk jeg tider jeg måtte spise etter, og ikke når jeg var sulten eller noe, så også klare å få den viljen der måtte unngå søtsaker, satte det til bare helger og spiste sakte så jeg kunne begynne å føle en normal metthets følelse.
Håper det hjalp litt, om det er noe mer så bare si fra!
Håper det ordner seg for deg.
|
|
zneehvit
|
Re: Bulimi/angst
Jeg skal fortelle hva jeg gjorde for å bli kvitt min spiseforstyrrelse og overdrevne fokusering på mat.
I 10'ende klasse gikk jeg ned fra 56 til 46 kilo ved slanking, og det gjorde noe med meg psykisk. Jeg gikk fra å være en sprudlende, morsom, energisk jente til å bli sliten, deprimert, usikker og innadvent. Slik hadde jeg det i ett år, men så fikk jeg heldigvis hjelp av en helsesøster som fikk meg til å ville ut av spiseforstyrrelsen. Jeg forstod etterhvert at for å fungere sosialt, på skolen og så videre er man nødt til å spise. Uten energi blir man en annen person rett og slett. En som er lite attraktiv å være med fordi man ikke har noe overskudd å dele med andre.
Det tok fryktelig lang tid å komme ut av helvetet. Først måtte jeg innse at et liv med spiseforstyrrelser ikke egentlig er et godt liv, så måtte jeg begynne å spise littegrann mer.
Jeg kjøpte en bok som het "Spis med glede" av Susie Orbach, (som lærer deg å spise når du er sulten, slutte når du er mett, og få et naturlig forhold til mat.), og ved å følge den gikk jeg faktisk hverken ned eller opp i vekt, men jeg fikk et mye mer avslappet forhold til mat og min egen vekt. Jeg anbefaler denne boken på det varmeste!! Uten den ville jeg antagelig kommet til et punkt hvor jeg hadde begynt å overspise masse, utviklet bulimi eller lagt på meg veldig mye. Men det skjedde aldri så lenge jeg fulgte boken.
Etterhvert begynte jeg å øke matinntaket litt fordi jeg faktisk ville det selv. Jeg ville få tilbake mensen og jeg ville ha en normalt fungerende kropp. Så sakte men sikkert økte vekten og stabiliserte seg der jeg tror den var ment for å være. På 48 - 49 kilo. Der holdt den seg jevnt i ett og et halvt år.
Men så skiftet jeg skole og mange gamle vaner ble byttet ut med nye. Plutselig spiste vi middag mye senere enn jeg var vant til (fra firetiden til syvtiden) og det førte til at jeg begynte å overspise masse til frokost, lunsj og når jeg kom hjem fra skolen. Rett og slett fordi jeg i underbevistheten visste at middagen ville være sen, og at jeg aldri ville klare å holde ut sulten min helt til da.
Jeg utviklet bulimi for å kompensere for overspisingen min, men jeg klarte ikke kompensere nok så jeg la på meg tilsammen 5 kilo (på under ett år).
Da jeg innså at det var den sene middagen som var hovedårsaken til at jeg hadde utviklet bulimi (kombinert med indre stress), så bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette. Jeg fortalte om bulimien til foreldrene mine og spurte rett og slett om jeg kunne lage meg middag til meg selv rett etter skolen hver dag for å unngå overspising av usunne ting for så å kaste opp etterpå.
Jeg begynte da å lage meg en normal og sunn middagsporsjon hver dag som hverken var for stor eller for liten. Etter det lot jeg være å spise noe mer enn en brødskive til på kvelden. (eller ingen ting)
Overspisingsproblemene forsvant utrolig nok bare på grunn av dette. (Såfremt jeg spiste en god frokost også og holdt meg helt unna godteri med unntak av sosiale situasjoner - og det klarte jeg faktisk!) Jeg er forresten sjokoladoman og en skikkelig søtnos, så hvis jeg klarer det, da klarer du det og!
Så nå har jeg faste, gode vaner som jeg kan leve med, og siden jeg vet at jeg alltid får middag så fort jeg kommer hjem fra skolen kan jeg tilpasse måltidene mine slik at jeg blir akkurat passe sulten til det. Det gir meg en slags trygghet og jeg føler meg faktisk så og si helt fri fra spiseforstyrrelsene. Jeg vet at denne livsstilen ikke vil føre til vektøkning, og jeg kan godta at jeg har en normal og slank, men ikke syltynn kropp.
Så det går altså faktisk an å komme seg helt ut av anoreksi/bulimi.
Håper dette var til hjelp for noen.
|