Bulimi

Bulimi

Dette innlegget er nok for spesielt interesserte/engasjerte. Blir vanskelig å gjøre det kort, siden det er endel å fortelle. Ønsket mitt med å skrive dette er å høre om noen har vært i lignende situasjon, evt råd for å gjøre noe med dette.

Jeg fikk spiseforstyrrelse for to år siden. Fra feb i år 2010 utviklet bulimien seg kraftig. Tidligere gikk det i overspising og fasting.
Har hele tiden vært fullstendig klar over at dette er et problem, ønsket har vært å bli frisk. Men det ble vanskelig alene. I april var jeg så langt nede at det eneste jeg så som utveien var å ende livet mitt. Livskvaliteten var så og si lik null. Jeg isolerte meg helt. Om jeg hadde lyst til å være sosial hadde jeg ikke penger siden pengene gikk med til mat. Innså at jeg måtte fortelle det til familie. Fikk økonomisk hjelp og gikk til beh på Volvat, altså privat.

Jeg ble sykmeldt fra jobben min og henvist til behandling i hjembyen min siden jeg ville flytte tilbake til familien min. Da kom jeg inn i det offentlige helsevesenet. Fikk første time der i slutten av juni. Jeg sa klart og tydelig at jeg ønsket innleggelse. Det hjalp på å være nærmere familie, og tanken på at jeg nå fikk hjelp, motiverte meg. Selvmordstanken lettet, og jeg greide å kjempe bedre imot bulimien. Jeg hadde også plan om å studere fra høsten. Men var nå forberedt på at jeg kanskje måtte utsette studier, siden det kunne bli innleggelse. Selv om jeg følte meg litt bedre så stolte jeg ikke på at det ville vedvare. Jeg møtte psykologen fire ganger. Hun samlet inn info for vurdering til innleggelse. I midten av juli tok hun ferie og jeg skulle gå til 20 aug uten behandling. Psykologen mente jeg skulle starte på skole, for å få et normalt liv som mulig. Jeg bekymret meg MYE iløpet av sommeren for hvordan jeg skulle greie meg økonomisk som student. Var i kontakt med Nav for å høre om det var muligheter til litt økonomisk hjelp, slik at jeg slapp presset med å jobbe i tillegg til studiene den første tiden. Nav tvilte på det, siden jeg har en fagutdannelse fra før. Men de undersøkte saken. Var i kontakt med nav tre ganger i løpet av sommeren. Svaret ble at jeg ikke fikk hjelp økonomisk fra de. Tenkte som så at da får jeg gå i gang med studier og forsøke å jobbe på senhøsten og i jula, når jeg har kommet i gang.
20 august fortalte psykologen at jeg var kandidat for innleggelse, men de ville jeg skulle forsøke poliklinisk behandling først, så jeg hadde mulighet til å studere.
Det gikk en måne, så var jeg utkjørt. Bulimien tok tak i meg igjen, søvnproblemer, stress og jag innvendig, og så ble jeg mer og mer deprimert. Så jeg sluttet på skolen. I midten av sept ble jeg satt på venteliste på avdeling for spiseforstyrrelse. Neste nedtur kom fort. Når jeg hadde avsluttet skolen fikk jeg vite at jeg måtte være sykmeldt i lånekassen i 20 uker før jeg kunne få økonomisk hjelp og bistand fra nav. Jeg ble mildt sagt sjokkert! Verken Nav, lege eller psykolog hadde fortalt meg om hva jeg sa fra meg om jeg startet på studier. Selv trodde jeg at Nav ville ta gjennomsnittet av det jeg hadde i inntekt de siste tre månedene. Ikke at jeg hadde lest om det. Men jeg trodde jeg hadde støtteapparat rundt meg som var interessert i å hjelpe meg nå.
Dette ble et stort slag å tape for meg. Jeg har jo slitt utrolig mye med penger pga spiseforstyrrelsen, og nå satt jeg igjen med nok en bekymring. Tankene om å gi opp, at jeg ikke er verdt noe, kom sterkere og sterkere i meg. Jeg ga tydelig uttrykk igjen, til lege og psykolog. Det hjalp ikke, før jeg nesten var på nippet til å gi opp. Psykologen min fikk meg innlagt akkutt. Jeg havnet på en åpen avd, for mennesker med angst og depresjoner. Under innleggelsen fikk jeg vite at jeg kunne bli innlagt der, det var ikke så lang ventetid.
Dette ga meg nytt mot. Så gikk det opp for meg at jeg kunne blitt henvist dit allerede i sommer. Men psykologen min tenkte ensporet, at det var kunn spiseforstyrrelsen som var problemet, tiltross for at jeg hadde hatt selvmordstanker få måneder før hun møtte meg i juni. Dette igjen, gjorde meg rystet.
Jeg tolker stortsett alt som tegn på at jeg skal gi opp. Jeg er her ennå. Blir innlagt 10 jan, men tiden går sakte og bekymringene for økonomi og, nåtid og fremtid er stortsett det som opptar meg. Jeg er sliten og lei.

Jeg er interessert i å vite om noen har vært i lignende situasjon, og som sagt om noen har råd.
Har fått en god saksbeh i Nav nå, men hun kan ikke gjøre noe med det som har skjedd. Hun er enig i at situasjonen min ikke har blitt håndtert riktig, men hun kan kunn handle utfra situasjonen min nå.
Jeg har sendt klagebrev på service til Nav, ikke fått svar enda.