|
lashesinlove
|
vet ikke hvordan jeg skal takle det.
Vet ikke helt hvor jeg skal begynne.. eller hva jeg vil med dette innlegget, kanskje bare få noe av det jeg tenker ned på "papir"
Jeg er sammen med en som har fått angst, og depresjon.. Jeg syns det er vanskelig å takle alle svingningene. Han gikk fra å grine når jeg skulle reise hjem, til å på en måte ikke bry seg.. Vi gikk fra å snakke sammen minst 1 time hver dag, til å såvidt snakke litt på kvelden. Gikk fra å sende søte sms og vise at han bryr seg, til nada.. (uten at jeg oppfordrer) Kort fortalt gikk han fra å være "den perfekte kjæreste da han var frisk, til superavhengig da han først ble syk, til å ikke vise interesse etter han begynte på medisiner.
Og nå, det slaget som er aller verst: han føler seg mye bedre i kveld, etter å ha hengt masse med venner og bekjente i dag. Ikke det at jeg ikke unner han det (selvfølgelig er det jo ikke noe jeg vil mer enn at han skal ha det bra) men hvorfor klarer ikke jeg å gi han den gode følelsen, oppturen? Hvorfor føles ikke ting bedre når han er sammen med meg? Jeg har bare lyst til å trekke meg unna, for det første sa tenker jeg at om jeg trekker meg unna så får han mer tid til venner, for det andre så slipper jeg å ende opp såret om jeg virkelig ikke er greia for han.
Jeg er bekymret for fremtiden, for oss to. Jeg er redd for at han skal komme ut av dette og oppdage at han ikke elsker meg, jeg er ikke den han vil være sammen med. Men nå er jeg en omsorgsperson for han, som han trenger. Jeg er redd for at han aldri skal bli bedre, at mange av de "skrekkhistoriene" jeg leser på nettet skal være meg, og han. Jeg har en sønn som jeg også må tenke på oppe i allt dette. Og jeg vet ikke om jeg tør å flytte sammen med kjæresten min før han er frisk igjen..
Jeg har snakket med han om dette, og han ser jeg er den han vil ha, uanhengig av hvordan tilstand han er i.. Men hvorfor blir han ikke i bedre humør av å være med meg da? når han blir det av å henge med venner..
Jeg tenker masse på dette hver dag, og har overhodet ikke skrevet allt jeg tenker nå, men dette var det jeg tenkte akkurat når jeg bestemte meg for å skrive innlegget.
Jeg syns det er vanskelig jeg, vet ikke hvordan jeg skal takle dette.
|
|
Nutteputta
|
Re: vet ikke hvordan jeg skal takle det.
jeg skjønner hvordan du føler det. Jeg har det sånn noenlunde likt.
Mannen min har hatt angst og depresjon i 15 år ca. vi har vært sammen i 7 år nå.
De første 4 årene var angsten og depresjonen under "kontroll", men så fikk han plutselig et sammenbrudd.. det har nå mer eller mindre var i 3 år.
Jeg prøvde lenge å beholde romantiske følelser for han, men har merket nå i etterkant at jeg fikk omsorgsrollen for han og.. i tillegg til våre to barn.
Nå er jeg så sliten av det og jeg har funnet ut at jeg orker ikke mere.. skal jeg klare meg, og ungene få en stabil oppvekst så må jeg gå nå..
Det er kanskje egoistisk, men tenk på deg og sønnen din. og fortell kjæresten din hvordan du føler nå.
|
|
sunshine86
|
Re: vet ikke hvordan jeg skal takle det.
hei.
jeg ville svare deg, synes du beskriver det hele veldig bra.
jeg har selv vært deprimert og hadde kjæreste under den tungeste tiden min.
Og har selv vært sammen med en annen som sliter sykisk.
så jeg ser begge sin side her føler jeg.
Jeg ble satt på medisin selv, og da falt alt vekk fra meg, jeg gikk helt i min egenverden, ikke sinne, ikke glede, ikke noen ting. var som alt gikk på en linje.
tabbeleter synes jeg er skummelt, jeg personlig føler en bør være langt nede for at det skal virke bra. men det er bare min mening. jeg trenger og snakke om ting ikke bli satt på "pause".
har du prøvd og høre om dere kan gå i terapi sammen? det kan hjelpe dere begge.
og gjerne du alene, der er svært vanskelig alt det der.
jeg skjønte ikke hvorfor jeg oppførte meg så rart til tider, jeg var opp, jeg var ned, og bort. men samtidig var det noe i meg som hele tiden spurte, hvorfor gjør jeg dette? jeg elsker han jo. men gjorde det for det om.
du er jo en som står han veldig nærmt så er jo vanlig at det er de nærmeste som får de sidene. mine venner viste ikke noe før jeg sa det. men kjæresten min fikk jo se alt det.
så er merkelig hvordan det der fungerer. men er veldig vanskelig å stå i din situasjon også,, for du vet jo verken opp eller ned til slutt. men jeg ville prøvde å gå i terapi sammen. og som sakt gjerne du alene også. og vær åpen om det. desto mer du lærer og gjør noe for deg selv, desto bedre får dere det. men er veldig viktig at du ikke sliter deg ut. Da vil det ikke hjelpe noen.
jeg håper alt ordner seg for dere. og kjærligheten er der. det er bare litt humpete veier noen ganger dessverre.
|