|
Forfatter
|
Melding
|
| |
|
tptp1991
|
har en lillebror..
Hei alle sammen ^^
har en lillebror i tenårene som tidligere har blitt ganske mye mobbet gjennom barneskolen og u.skolen.
Vet ikke helt hvordan jeg bør starte denne teksten her.. Han har ihvertfall hatt det ganske vanskelig gjennom oppveksten i skolesammenheng.
Hjemme har vi gjort alt vi har kunnet for å gi han et godt hjem og gode sosiale muligheter, men med tiden har det bare blitt verre..
Han reagerer utrolig lett med sinne, trusler, ødelegger "døde" ting osv.
""
”Kald likegyldighet for andres følelser
X (Markert og vedvarende holdning preget av uansvarlighet og manglende respekt for sosiale normer, regler og forpliktelser)
Manglende evne til å opprettholde langvarige forhold, men uten vansker med å etablere forhold
X (Veldig lav frustrasjonstoleranse og lav terskel for aggressive reaksjoner inklusive fysisk vold)
X( Manglende evne til å føle skyld eller lære av erfaring, særlig straff)
X( Markert tendens til å skylde på andre eller til å komme med bortforklaringer av den atferden som har brakt ham/henne i konflikt med samfunnet”)
Hjemme er situasjonen uholdbar. Han er vanskelig å ha med å gjøre, har snudd døgnet opp ned, ser ikke noe verdi i skole osv. Han ser kun på serier på pcen og er ikke interessert i noe særlig mer enn pepsi max og pcen.
Han krangler og får han ikke viljen sin kan han blir det helt grusom. Senest i dag skulle jeg som storebror ta han med på kino for å se siste Harry Potter filmen, men det ble det selvfølgelig ikke noe av...
Jeg hørte på Radio Norge i bilen og han likte ikke det.
- Da sier jeg: Greit da skrur jeg av radioen.
- Han sier: OK, *også setter han på egen musikk på telefonen*
-Jeg: "skru av den musikken på mobilen, jeg får vondt i hodet og jeg går jo på kino med deg. Til og med jeg som betaler for deg!"
- Han blir sint og nekter å bli med etter litt diskusjon og krever å bli kjørt hjem.
Videre kjører jeg han hjem og drar på kino med en god barndomsvenn av meg. Når jeg så senere kommer hjem så viser det seg at han hadde kuttet seg selv og kranglet enormt med mor pga meg...
Hva er deres tanker rundt dette? Det er hundre andre slike episoder å ta av.. Føler meg ganske maktesløs....... 
Og til dere som leser teksten: takk... var godt å skrive det.. Hilsen sliten student.
|
| |
|
lysjente95
|
Re: har en lillebror..
Oi,dette høres ikke lett ut. Kan godt skjønne at det er ett slit.
Er i ungdomsalderen selv..blir snart 16,å jeg har vært litt "gal" selv,kan man si...mot di i familien..sliter me litt av hvert i det psykiske og jeg sliter me sjølskading...
Men spessielt i fjor klarte jeg ikke kontrollere sinne mitt.
Jeg har klart nå å bare la sinnet mitt gå på meg selv,så kutter meg heller bare
Har også en pappa som sleit veldig i psyken før..spessielt me sinne sitt..hele barndommen har jeg vært redd for at jeg skulle gjøre han sint..for når han først blei sint,noe han ble av omtrent den minste ting....så frika han helt ut!
Men han er heldigvis frisk nå.
Så jeg skjønner jo litt åssn du har det. Å jeg har egentlig ikke så mye råd å komme me.. Men tror det er lurt at broren din skal beggyne å gå i samtaler me psykolog(hvis han ikke allerede gjør det da)
Jeg har samtaler me psykolog selv ,og det har hjulpet meg en del 
Sorry hvis jeg skrev litt mye om meg selv liksm...men er godt å bare få skrevet det ned. Åsså tror jeg det kan være godt for dg å vite at det er fler som har eller gjør nå...sliter me noe..eller har noen i familien som sliter me noe..
Åsså håper jeg at en gang i framtia at broren din kan få det litt bedre me seg selv,slik at dere som er rundt han kan få det litt lettere.
Jeg sender deg varme tanker bare å legge meg te som venn hvis du har no på hjertet ellrr hvis du kanskje lurer på no...
|
| |
|
CrucifiedByLove
|
Re: har en lillebror..
Hei. Dette høres ut som meg. Bare at jeg kunne kaste ting rundt meg som om jeg skulle vært gal..
jeg har det endel etter min far slik han opptredde mot meg, og truslene han utga.
Mye av dette kan vel også ha noe med at han er i tenårings"fasen"..men det med knivene er ikke så bra.
Uansett, jeg kjenner meg igjen i broren din. Send meg en meld om du vil prate!
|
| |
|
tptp1991
|
Re: har en lillebror..
Vil takke for svar.. betyr noe!
Ja han går til psykolog, men det er liksom som om han: ikke tar til seg det eller bryr seg. At han bare møter opp, whatever? og bare klager seg ferdig på alle andre..
Personlig må jeg innrømme at det er ganske slitsomt med lillebror Jeg er veldig glad i han og sånn, men når sånne ting skjer: ønsker jeg at jeg kun var på hybelen min hjemme i Bergen.
Men hvordan bør man reagere på en sånn hissig kar som fint kan bruke både småvold/kaste ting? bare han blir sinna nok.. 
|
| |
|
lysjente95
|
Re: har en lillebror..
Så dumt at han liksm ikke bryr seg..da er det ikke så lett å hjelpe han heller,hvis han ikke er litt villig til å lytte på feks psykologen.
Han har ihvertfall en sterk selvvilje..litt i overkanten mye..
Men når han får disse raserianfallene sine,så er det beste du kan gjøre (tror jeg ) å bare gå ut fra det rommet han er i...å bare la han få bli ferdig,uten at det går ut over deg og resten av familien.
Bare trekke seg lity unna han på en måte imens han har det store sinne sitt på topp.
Jeg og småsøsknene mine pleide å gjøre det når pappa blei sint.for vi var redde,så. Vi stakk fra huset..å lekte heller ute på en lekeplass...og venta en stund me å gå tilbake til han hadde fått roa seg ned litt.
Vet ikke om dette er noe di ksnskje kunne prøvd? Kanskje ikke forlate huset akkurat,men bare gå inn på ett soverom eller rett utendørs ellrr no.
|
| |
|
tptp1991
|
Re: har en lillebror..
Er forsåvidt den "strategien" som kjøres da.. Og den fungerer til dels? Men noen ganger så oppsøker han oss selv mens han er sinnna vett.. (sånn som igår følte jeg meg nesten som et gissel)....... men han er jo fortsatt lillebror liksom....
kan ikke ha vært så veldig enkelt for deg heller? =/
når du sier selvvilje.. haha, da må jeg nesten le litt mamma har altfor mye "ståpåvilje" selv.. samme hadde bestefar! Glad jeg tar etter pappa Sindige karen!
Måtte jeg nesten småle litt her
|
| |
|
CrucifiedByLove
|
Re: har en lillebror..
Gammel er han forresten? Og har dere ikke noe hjelp fra "systemet"? Tror det er vanskelig å måtte leve med der.
Klart man blir lei etterhvert, men man slutter aldri å være glad i en.. Etter mine opplevlser med faren min, så er jeg fortsatt glad i han, uansett jeg noen ganger håper på at han ikke var her.
Det lysjenta95 sa var smart, at du kanskje kunne gå ut av rommet, men siden han oppsøker deg så hjelper det ikke så mye. Har du prøvd å gått en tur? Eller prøvd å pratet med han og hva som er litt kjipt? Kanskje prøve å få ut litt frustrasjon gjennom prat.
|
| |
|
tptp1991
|
Re: har en lillebror..
Lillebror er 15, og han får "hjelp" av "systemet".
Han er en gang i blant hos bupa og prater med en psykolog osv. Var jeg som ordnet det slik at han kom inn der, etter at jeg pratet med mamma og pappa om hvordan det fungerer..
Men se det sånn her: om jeg går ut av huset når han er sinna så er det jo bare de andre det går utover. Som oftest holder han seg inne på rommet da..
Har pratet med han uendelig mange ganger om alt fra xbox spill, hva som er kjipt, prate med han om jenter osv. Men virker som at han ikke har noe interesse av å prate om noe særlig.
Har gjort ganske mange tiltak selv føler jeg, ringer han ganske ofte for å høre hvordan det går med han når jeg studerer. Men som oftest "vil han ikke prate med meg". Da ser han sikkert på serier eller noe...
Hvordan skal man håndtere sin egen lillebror liksom, når han blir så hissig at han er istand til å "slå" til sin egen storebror?
Han isolerer seg, og får han det ikke som han vil blir han forbanna. Kritikk? Da blir han forbanna...
Er ikke bare jeg som er sliten, men mamma, pappa og sikkert systemet også...
|
| |
|
lysjente95
|
Re: har en lillebror..
Off,sorry at jeg sier dette...men det virker som det er en utrolig lang vei å gå før broren din kan få fikset opp i alt sinne sitt.
Men man skal jo aldri gi opp uansett,da kommer man ihvertfall ingen vei. Det har jeg erfaring me. I høst så ga jeg opp.orka ikke leve mer,så prøvde å ta selvmord...det blei mislykka,blei funne før det var for seint..det tok en stund før jeg klarte å bygge meg litt opp.men nå har jeg skjønt at det hjelper ikke å bare flykte fra problemene man lever me. Man må heller prøve å reparere på det som har blitt ødelagt.
Det jeg prøver å si er bare egentlig det at det finnes håp for broren din. Det tar kanskje lang tid..man vet jo aldri hvor lang tid..men jeg er sikker på at en gsng i framtia så blir han sikkert litt bedre.
Men er jo så utrolig dumt at han liksm bare gir blaffen. Da kan liksm ikke du gjøre så mye :s
Men det er jo bra at du ihvertfall har prøvd å prate me broren din,brukt tia di på han. Det virker som du er en utrolig go bror,som virkelig vil han godt...selv om han ikke viser det tilbake..så vet han ihvertfall inni seg selv at han har noen som bryr seg om han. Men det kan være at han bare ikke vett åssn han ska reagere siden han bare har fått negavitet til seg av mobberne. Han har kanskje ikke vært vant til så mye sånn sosialtsett me venner,så derfor er han usikker..
Vet ikke om du syns jeg er helt på bærtur..men det er mine tanker da
Å for å svare på spørsmålet ditt....nei,jeg har hatt ett vanskelig liv
Det me faren min er bare en liten brøkdel av resten jeg har opplevd..
Men jeg har det jo fint nå da å prøver å leve livet så bra som mulig
Men har jo enda noen psykiske problemer...men får bare se hvordan det går..
|