|
Forfatter
|
Melding
|
| |
|
gutt1993
|
Venner... trodde det!
05. desember 2008 19:57:05
Jeg er en gutt på snart 16 år, har blitt mobba siden begynnelsen av 8, sliter med depresjoner og nadre følger av mobbing. Det blir ikke bedere av at de jeg trodd var venner har begynt med baksnakking og spredning av rykter!
Hvorfor er det meg? Hvorfor er jeg annerledes?
Er deppa hver eneste dag, karakterer synker, men greier ikke snakke med foreldre!
Har snakka med lærer og sosiallærer, men det funker ikke! sosiallærer sier hun skal arrangere møte med foreldrene, det har hun sagt siden før høstferien da jeg først åpna meg! Hjelper heller ikke at noen lærere er i klasserommet MENS de baksnakker meg og sier ingenting!
Det eneste jeg har igjen av livet mitt er familien min sin hund, 2 gode venner som er der for meg, ensomhet og musikk. Før hadde jeg mye, hadde verdighet, selvtillit, selvrespekt osv. Nå er det føles det som om jeg bare har forsvunnet fra meg selv!
Håper på svar fra de som opplever noe av det samme!
|
| |
|
grossann
|
Re: Venner... trodde det!
jeg ble mobbet såpass på skolen at jeg vurderte og ta livet av meg.jeg er i dag 30.når jeg tenker meg tilbake,så slet jeg meg gjennom ungdomsskolen. men noe som så ut til og hjelpe mot mobbingen var at en av lærerene kalte inn mobberen min og meg.og spurte han om hvorfor han gjorde dette.etter dette sluttet det.+at rektor fortalte han at visst han ikke skjerpet seg,så ville han bli sendt til en spesial skole. jeg tenker at de som mobber er usikre på seg selv eller misunnelig på noe. dette fikk jeg fortalt av en av mobberene mine.5 år etter at jeg gikk ut.han fortalte at han angret,og at han var usikker på seg selv.jeg vet at jeg aldri kommer til og dukke opp på noen klassegjenforening
|
| |
|
pringles
|
Re: Venner... trodde det!
jeg er 18 nå, har blitt mobbet i 12 år nå.
har aldri hatt noe spesielt liv for å si det sånn da, men ble lykkelig over at noen ville snakke med meg og håpet på venner, men med en gang jeg følte meg trygg på de vendte de meg ryggen og jeg ble knust.
har levd i 4 år nå i skygge, selvskading, spiseforstyrrelser og mye annet.
nå har jeg endelig fått 2 venner som jeg stoler på, der hu ena er søsteren min, men det funker. har også 2 katter som betyr alt for meg=)
men det er mye tanker tilbake til det som skjedde, og jeg har mistet de jeg har i klassen så er helt alene på mitt trinn.
|
| |
|
lovelime
|
Re: Venner... trodde det!
Hei!
Jeg er en jente på 17 som har blitt mobbet siden 1 klasse barneskolen.
Det begynte med at klassen min fikk vite av læreren at jeg hadde vært på barnehjem en stund, og siden har det spredd seg.
Jeg fikk ofte bank på barneskolen. guttene bærte meg opp på fjellet og kasta meg ned, slo meg, stengte meg inne på toalettet som har ført til klaustrofobi hos meg.
Jeg har en stund gått rundt og aldri sagt noe om dette, jeg bare følgte mengden, men var fjern.
jeg har det fortsatt vanskelig, og har sluttet 2 klasse vg.
nå skal jeg for 3 gang starte på helt ny skole, og gruer meg ufattelig mye.
hvorfor skal de nye folkene være hyggeligere?
Jeg sliter med spiseforstyrrelser, og har klart å legge fra meg kniv andre ting som kan skade meg.
Kan ikke røre alkohol, for jeg drikker til jeg er borte.
faren min sa til meg før han stakk av at han fant meg på søppeldynga. etter mobbingen har jeg levd opp til det, jeg føler selv at jeg ikke har fortjent bedre!
|
| |
|
gutt1993
|
Re: Venner... trodde det!
Forferdelig å høre om det!
Det eneste jeg mulig har lært (kanskje?) er at de få vennene man har må man ta vare på!
Sliter selv enda men nå har jeg 2 dager igjen så begynner jeg på nytt, på en skole hvor jeg har flere venner!
Det er ikke like lett å snakke om det, men snakk med de nærmeste vennene man har, de man stoler på, for de vil støtte deg! det har jeg opplevd!
pga det har jeg greid å stoppe med drikking, snusing og selvskading, hjalp ufattelig mye!
Stå på, ta vare på de nærmeste vennene man har!
|
| |
|
DropDead
|
Re: Venner... trodde det!
Jeg er en jente på 15 år, går mitt siste år på ungdomsskolen og har opplevd mobbing over 9 år. Jeg har blitt mobbet siden 1. klasse på barneskolen, på grunn av navnet mitt og fordi jeg er asiater. Jeg hadde ingen ordentlige venner på barneskolen, fordi folk ikke likte meg av en eller annen grunn. Jeg føler meg ensom og sitter i et gjørne helt alene på skolen.
|
| |
|
Ameliane
|
Re: Venner... trodde det!
18. november 2009 09:27:40
Jeg har også blitt mobba i flere sammenhenger og blir så utrolig lei av mobbing, slenging av kommentarer og baksnakking. Jeg har vanskelig for å stole på folk og har kommet i en fase der jeg omtrent ikke tør å være personlig med noen, for jeg har opplevd at jeg har fortalt personlige ting til folk, og da har de blitt så begeistret, for da kan de sole seg i glansen av at de har noe sladder å fortelle. En person har sagt til meg at han har ikke ment å såre meg, men han skjønner ikke hva han har gjort mot meg, og mente at nå er vi ferdige med det. Men jeg er ikke ferdig med det, for det er jo han som har holdt på og herset med meg, og det er lett for han å si at han er ferdig med det, men jeg er ikke ferdig med det, jeg er merket av han og andre mennesker for livet, og det virker ikke som alle er i stand til å skjønne det. Hvor mye en ertelysten kommentar kan svi og hvor det kan brenne seg fast i hodet til en, at alle ler bak ryggen til en og en skjønner at det er noe som foregår, og det blir vanskelig å ta opp, en føler seg jo litt paranoid også. I dag beskyldte jeg ei jeg kjenner for å baksnakke meg, og hun nekter, og sier at hun ikke liker baksnakking, og synes det er ubehagelig at hun har blitt baksnakket selv, men jeg tror at hun har baksnakket meg allikevel, og det er ikke noe morsomt. En føler skam ved at folk vil tråkke på en og det er ikke sikkert at det er riktig alt det folk sier, og en har ikke lyst til å bli uthengt heller, folk har jo ikke noe med å blande seg i alt. De bare koser seg med det for moro skyld. Jeg hater virkelig baksnakking, man blir så usikker på folk og man vet ikke helt hva folk sier når man ikke er der, for hvis folk liker å snakke om andre, så snakker de garantert om en selv når en ikke er der. Jeg har ingen jeg virkelig stoler på, mitt inntrykk er at folk eier ikke hemninger på hva de slenger ut av seg når de sitter og koser seg og morer seg på andres bekostning. For dem kan det jo bare være en god historie. Jeg blir mer og mer skeptisk til folk, og føler at jeg stoler ikke på noen. Jeg har jo flere "venner", men det knebler meg at jeg føler at jeg ikke kan være helt meg selv, for jeg vet ikke helt hvor jeg har folk.
|
| |
|
Akademiker
|
Re: Venner... trodde det!
23. november 2009 18:15:11
Alltid litt vanskelig å sette seg inn i andres situasjoner, men jeg fikk lyst til å skrive noe her. Jeg ble mer eller mindre sammenhengende mobbet fra 1. klasse til ferdig i 10, lite problemer med det på videregående. Men har antakelig utviklet konsentrasjonsvansker som slår inn av og til som følge av det, og er nok godt under middels sosial, men har utdanningsmessig berget godt.
Jeg var i liten grad "flink" til å si fra, aksepterte muligens bare at sånn var det, og at det sikkert ble bedre siden. Men jeg klarte på et vis å holde hodet over vannet ved hjelp av 2 fritidsaktiviteter, speidergruppa og etterhvert politikk, i disse settingene fikk man tildelt ansvar og lederoppgaver, og til tider kunne det muligens være en type dobbeltliv, der man på dagtid var en skygge av seg selv, mens i trygge omgivelser fikk brukt sitt potensial. Kanskje kan dette være en løsning for mange, finn en organsinsjon som driver med noe du har eller får genuin interesse for, slik at du er del av et annet miljø.
Et annet råd; som kanskje er mer personavhengig er folkehøgskole, ta dere tid til et år når dere er ferdig på videregående og gjør noe helt annet. Selv gjorde jeg det og de vennskapene man sitter igjen derfra vil nok vare livet ut. Men sjekk litt hvilket "rykte" skolene har på sitt sosiale miljø og vær litt kritiske. Dette blir litt synsing, men jeg tipper at de skolene som har null - toleranse på alkoholbruk er bedre på kvalitativt samvær enn de som tillater alkoholbruk, fordi det gjør at folk er ved sine fulle fem hele tiden. Jeg vil jo slå et slag for friluftslinjene, fordi lite er såpass sosialt samlende som å være aktiv hele dagen, og så samtale rolig rundt et bål om kvelden, og interaksjon med andre i naturen er og skal være lite konkurransepreget, noe som åpner for et kvalitativt godt samvær.
Det høres ut som en klisje, men stort sett vil resten av livet være bedre enn ungdomsskolen og videregående.
|
| |
|
goloffen
|
Re: Venner... trodde det!
29. desember 2009 18:41:32
jeg var litt populær helt til jeg krangla med en venn. Hun slengte dritt og sa stygge ting. Dette skjedde i fjerde. Hun sa hun skulle ødelegge livet mitt og det klarte hun. Nå er det ingen som vil være med meg. Det er trist å gå i åttende da
hilsen meg
|
| |
|
millaa93
|
Re: Venner... trodde det!
du er nok ikke anerlednes.. Jeg ble også mye mobbet før.. jeg blir baksnakket og.. Jeg syns ting er helt jævlig.. og eier ikke selvtilitt.. Så jeg vet hvordan du har det, men da jeg ble mobbet ble jeg truet med kniver osv... de rippet litt i meg med kniv for å vise alvor og de banket meg enda og har enda den dag i dag arr for livet.. Ikke lett å se på de nå.. Men uansett om mobbingen er fysisk eller fysisk så skader det deg for livet..
Ønsker dere alle lykke til og alle i hverden er fantastiske på hver sin måte..! og INGEN fortjener å bli mobbet 
|
| |
|
missdior89
|
Re: Venner... trodde det!
05. februar 2010 07:38:41
Ser at brevet du skrev er gammel, men jeg skønner hvordan det er.
Mobbingen startet for meg i 4 klasse. Da var det ikke så ille. Bare brille slange osv. Det kunne jeg leve med. Men oppover som årene gikk ble det verre og verre erting og baksnakking.
Håper du får det like bra som jeg har det nå.
Jeg er 20 år gammel og har nå fått meg egen leilighet, også hjelper det veldig mye å ha et dyr man kan være glad i. Jeg har da 5 dyr til sammen.
Jeg har Bipolar lidelse og kjønner hvor tung en depresjon kan være. Selv har jeg hatt mange av dem
|
| |
|
Osaru1972
|
Re: Venner... trodde det!
19. oktober 2010 21:23:33
Hei gutt1993. Jeg er en del eldre enn deg og var i samme situasjon som deg under hele oppveksten min så jeg kjenner meg godt igjenn i det du beskriver. Mitt råd til deg er å ikke tro det som blir sagt om deg.Hold fast på at du er en bra person uansett hva som skjer. Jeg tror at det er en ting som kan berge deg. Livet kan by på oppturer og nedturer men holder man fast på dette om seg selv så kan man klare mye. Mer enn man selv tror. Også mobbing. Selv om det kan være svært vondt. Noen ganger er det også sånn at man blir mobbet fordi man har verdier som truer andres makt til å bestemme.Forsøk så godt du kan å holde fast på disse verdiene og la ingen presse deg til å tro på noe du ikke vil tro på. Det er noe som jeg også tror vil gjøre at du kan sitte igjen med en god følelse overrfor deg selv til slutt og som gi deg styrke i livet. Tilslutt vil jeg komme med gi deg et annet lit tips om hva du kan gjøre konkret der og da for å få slutt på det eller for å styrke selvrespekten din overfor de som plager deg. Si rett ut hva du føler for dem og hva du syns om dem for det de gjør mot deg. Aller helst når alle hører på. Det er ikke altid det virker men det går an å prøve. Så ønsker jeg deg lykke til. Du er enda ung så livet har mye bra å by på for deg.
|