|
Forfatter
|
Melding
|
| |
|
Liinnj1234
|
vil egentlig hjem,men.
Synes det er veldig godt å komme hjem....Kjenner nå at det er kjempegodt å få litt ro fra de jeg bor med.
Jeg har fryktelig hjemlengsel og kjenner savnet.. Men kjenner at det er godt å være borte også en stund....men jeg takler ikke helt byen å tilpasse meg.
Iog med angsten er så stor...så vil jeg bare hjem. Og jeg føler ikke meg hjem der heller. Vet ikke hvilken plass jeg kunne vært hen noe steds..mangler trygghet.
Men jeg vet at jeg har ingen nettverk hjemme. Og har heller ikke klart å skaffet det(/når jeg flyttet) heller siden jeg ikke går skole eller verken jobber....
- kjenner etter noen strekk at jeg skulle hatt noen å snakket med når jeg vil hjem.... men har ingen jeg kan ringe til..
Kjenner at fremdeles er heimen,, fremdeles mitt hjem...
har ikke bosatt meg enda. selv om jeg bor på ett kollektiv.
Hjemmet/i hjemstedet ligger 2 mil utenfor sentrum, der det bor folk' og der det er butikker'..
og syns det er vanskelig å danne nettverk når mange/ vertfall som virker borte...
alle er flyttet vekk..men hadde ikke noen venner fra før heller.
Jeg skulle ønske jeg hadde noen..derfor jeg flyttet pga ensomhetn.
var jo en GRUNN til at jeg flyttet. Jeg orka ikke mere av stedet, og ville oppleve noe annet..og for at jeg håpet på å få ett annerledes liv enn det jeg hadde. Klarte ikke mere lengre å leve slikt, med ensomheten 365 dager i året.
Alle dagene bare satt hjemme ved meg selv..(innimellom praksis gj.nav..) hadde jo hybel til sentrum.
men klarte ikke gå ut og bli kjent med noen. Når føltes som alle var vekk.
ville selv helst flytte til tronheim.. men ble nærmeste by som er 2t unna.
Skulle ønske jeg hadde nettverk her...for jeg ønsker egentlig å flytte hjem engang..kanskje ikke nå. men om noen år.
kjenner at om jeg hadde bodd i 10år på byn så hadde ikke følt meg hjemme da heller.
Er egetnlig knyttet til hjemplassen. Men saken er at man blir sittende hjemme og ikke har noen kontakt med noen..eller noen å se.
Men drømmen var å hadde flyttet til Tronheim, eller hele tatt dra til usa. Men tror ikke det blir noe av i dette livet. Siden jeg ikke er selvstendig og ikke tørs å hoppe ut i noe.Pluss at jeg må da ha ett mål eller noen skole/jobb greier. Tror det er for stor drøm som er helt uoppnåelig.
-Pluss at jeg ikke er i jobb/skole, gjør meg nedfor. Tror det er mye av det som gjør at jeg har blitt mere deprimert..og at jeg ikke har noe normalt liv, og kjæreste.
hadde jeg sittet hjemme for resten av livet tror jeg det er umulig å få seg både kjæreste og så for meg ett liv i isolasjon.
Samtidig er det landet jeg føler mest ro.
|
| |
|
JesseCuster
|
Re: vil egentlig hjem,men.
Sikkert greit å presse seg litt, da kan du nok med litt drahjelp overvinne angsten. Kanskje du møter en gutt etter hvert også, så kan du heller flytte "hjem" siden...
|
| |
|
Liinnj1234
|
Re: vil egentlig hjem,men.
Det er vanskelig. Her er det ikke mye sånn arbeidsplasser å få.
Er jo fiskeinustrien evt.......
Men tror ikke jeg vil få så mye arbeid her å dukke opp. har jo litt med de også, eller når det gjelder utdanning.
- men saken er at jeg føler ingen trygghet i den plassen/byn da.
jeg har aldri likt den byen noe særlig spesielt.Ikke at jeg syns den er så kjempefin..og ikke akkurat stedet jeg ville flytte dit.
men va mere pga det var nærmest ja....
-Ser for meg kanskje at jeg skal finne en gutt en dag. Men det er vanskelig..når man ikke tørs engang å ta noe kontakt.åså er det jo ikke noen som banker på døra.
sitter jo bare inne. Klarer ikke presse meg hver gang, tankene i hodet.. styrer en mye.
Skulle ønske jeg hadde bil. Men vertfall så er det kjempeskummelt å skulle prøve sjekke opp noen' liksom.
Jeg er jo ikke noe ute. Men så sa den tidligere sosionomen, at jeg burde ikke prøve å finne noen når jeg flyttet. for det var ikke målet liksom...
da føler jeg at det blir galt? at jeg ikke skal prøve å lete.
-Men kjenner det er mest ensomt å sitte om kveldene, ettermiddagene.at man skulle hatt noen nettverk. Bare hatt noen å prate med.
Men skulle jeg ha vært så oppegående, og selvstendig hadde jeg flytet lengre..som til Tronheim..elller egentlig nærmere Oslo.
litt utenfor/utkantene av oslo...sånn mindre byer..
Men vet ikke om jeg ville klart det, i mine år som kommer.
Det er vel det at jeg drar hjem. når ting blir vanskelig...at det måte er kanskje en flukt..at jeg ikke klarer mer..og kjenner jeg må hjem..
jeg flykter fra problemene. jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å bosette meg i barndomsheimen. Ikke godt å si.
Det blir for stille og fredelig og kjedelig.. vertfall å sitte alene.
Hadde en drøm om å leve ut Livet', mens man fremdeles er i 20årene. flytte til ett annet sted,å se noe annet.
Men pga angsten/depresjonen som tar helt overhånd.. så går det jo ikke..
|
| |
|
JesseCuster
|
Re: vil egentlig hjem,men.
Man lever da ikke bare når man er i tjueåra. Selv kan jeg nesten ikke vente med å bli "voksen". Er lei av å våre "ung", har bare lyst til å få utdannelse, jobb, kjøpe meg hus... men så var det denna selvtillitten da....
|