Selvdestruktivitet

Selvdestruktivitet

Jeg har nå i lenger tid vært i en slag berg og dalbane følsesmessig og intellektuelt. Føler at det har både gått utover selvbildet mitt og hvordan jeg er som person mot andre og meg selv. Misstenker at jeg kanskje lider av depresjon uten at jeg egentlig bryr meg om det. Føler i store og det hele livet som en svart hull, hvor jeg ikke lenger føler glede over å leve lenger. Før var jeg en som alltid var glad og følte meg verdifull. Hadde respekt blant min venner og familie krets, var den som alltid kom med morsomme kommentarer og var full av selvtillit. Mens nå, tvertimot, sitter "gjemt bort" i egen verden med følse av å være selvdestruktiv. Jeg kan rettferdig gjøre denne jævlige følsen ved å tenke at jeg fortjener dette fordi jeg gjorde noe dumt for noen år tilbake, selv om jeg juridisk sett har gjort opp for meg. Stiller meg spørsmålet om dette er slutten av livet. . For å være ærlig så bryr jeg meg ikke egentlig om meg selv så mye. ( tar vare på meg og er skikkelig helse frik, men til og med dette begynner å avta) Eneste fornuftige grunn jeg ser idag til at jeg fortsatt befinner meg på jorden er pga barnet mitt, som jeg treffer av og til. Jeg høre til en familie som er sterk troende mennesker. Jeg er ikke en del av det og har i grunn aldri vært det heller. Dermed er jeg blitt en outsider og en som blir uglesett på av alle medlemmene i organisasjonen, ved de få anledningene jeg har vært der. Jeg lever ikke lenger livet som jeg burde gjøre. Betrakter livet som om jeg kun er en pasasjer i det.. Og Hele livet bare si fu** you til meg nå og vet ikke hvordan jeg skal komme meg opp å få en stø kurs igjen slik en gang hadde.................

Jeg er skikkelig misunnelig på alle som har et godt liv og en varm familie som tar vare på dem. Ingenting tror jeg kan slå følsen av å sitte rundt et bord med en familie som virkelig elsker deg.. det ser hvertfall veldig bra ut på film : )