|
Skrulla86
|
Psykisk syk, deprimert og småbarnsmor
Ja, hva gjørman da?
Jeg har 2 små barn, en på 2 år og en må 4,5 mnd. Jeg brukte lang tid på få morsfølelse og føle kjærlighet ovenfor 2 åringen min, og sliter nå veldig med minstemann. Når hun var nyfødt og hadde kolikk kunne jeg ligge å ønske at hun skulle dø i krybbedød sånn at jeg kunne få en ny og bedre unge! Hvem andre en verdens VERSTE mor kan tenke noe sånt???? Nå som hun får mer personlighet og jeg se mer glede i ansiktet henes kjenner jeg at jeg bli mer og mer glad i henne, men er uansett tøft å ha det slikt. Blir så sinna når hun gråter spesielt om natta, men gjør henne selvfølgelig ingenting. Jeg må vel være helt gæren??
Jeg har en mor som døde i 2006 av pillemisbruk, hun var bipolar og slet med mye annet også(snakket lite med oss om det, og mye av det hun sa var usant). Jeg tror nok jeg har "arvet" hennes dårlige psyke og tror jeg er bipolar selv. Er ikke sååå mye gira, men får i perioder mye ideer og tanker om hva vi kan gjøre......men er oftest deprimert. Ting er bare mørkt, tungt, trist og jævlig.....er i den perioden nå Problemet mitt er at jeg fint kan skrive anonymt om tankene og plagene mine, men jeg klarer ikke å si noe til legen eller andre. Klarer ikke å si at jeg sliter engang, jeg har angst for konfrointasjoner og det å snakke om følelser. Sambo er den eneste jeg klarer å fortelle til at jeg er i en dårlig periode, men han vet ikek hvor ille det er!
Jeg føler at jeg ikke orker mer, jeg klarer ikke å leve sånt, er så innigranskauen trist og følelsesløs på en gang. SLiter også med å ha et forhold til andre mennesker, for jeg klarer ikke å komme ned på følelsesplanet, og reagerer ofte annerledes enn andre(er ofte ikke trist i en stuasjon man skal være det, er veldig redd for å si feil ting hele tiden, trorandre tenker stygt om meg og livredd for å gjøre "feil", syns sjeldent synd på andre som jeg burde gjøre+++)
Det verste er at jeg ikke vil påføre barna mine dette, vil ikke at de skal se at jeg sliter psykisk, for jeg vil ikke bli som mamma! Så tar på meg en maske for størstemann og prøver å virke som en blid og fornøyd mamma.Synger masse og tuller med henne hele tida
Vet jeg må prate med noen om dette, men det er tøft nok å skulle ringe å bestille time til psykolog, og når eg da får svar om ventelister og slikt blir det et så stort nederlag for meg at jeg ikke klarer å ta opp telefonen igjen.
Har også TUSEN tanker i hodet mitt hele tiden og sover dårlig. Fører hele tiden samtaler i hodet mitt om hva jeg ville sagt til lege, venner, familie+++ hvis jeg bare hadde klart det. Fantaserer om hva som kunne skjedd i forkjellige situsjoner...+++ Det er så slitsomt!
Er det noen som sliter med det samme eller har noen tips til meg? Jeg er redd for hvordan dette kommer til å utvikle seg
|
|
Sol-1993
|
Re: Psykisk syk, deprimert og småbarnsmor
Hei! Først og fremst vil jeg i si at du overhodet ikke er verdens verste mor! Du prøver å gjøre det beste for barna dine, og du sier blant annet at du ikke vil at de skal påvirkes av dine problemer osv. Jeg må desverre likevel si at det tror jeg kommer til å bli vanskelig. Jeg tror du vil tjene mye mer på å få jobbet deg gjennom med problemene dine, gjerne med hjelp fra en profesjonell.
Du har nok rett i at du kan ha arvet enkelte trekk/deler av psyken til din mor. Slikt går i arv, men ytre påvirkninger har også sitt og si. Du sier at du har hatt problemer med glede etter fødsler, kan det være snakk om fødselsdepresjon? Det er ikke helt uvanlig, og selv om man ikke føler glede, så tror jeg ikke det betyr at du ikke er glad i barna dine! Det betyr bare at du har en sykdom som går litt i veien og skaper kaos i tankene, nemlig depresjon. Om det er fødselsdepresjon, annen depresjon eller hva det nå er, så gjør det deg ikke til en dårlig person.
Når det gjelder å forklare seg til legen, så kan du jo printe ut dette innlegget å ta det med, om det er vanskelig å åpne seg. Jeg tror at når man først kommer i gang, så blir det lettere etter hvert. Jeg tror også at du på sikt har alt å vinne ved å ta imot hjelp, og arbeide med depresjonen din, eller hva det er du har. Ikke bare er det et viktig steg for deg og ta, men også for barna dine. Ved å hjelpe deg selv hjelper du altså også barna dine. Om det er skirftilig du liker å uttrykke deg, så kan du jo også ta med stikkord/huskelapper etc. Bare for å få kommet i gang.
Nå vil jeg ikke presse deg til noe som helst, men jeg tror det verste du kan gjøre er å ignorere problemene dine, for de vil før eller siden ta deg igjen. Uten at du vet det, kan det også hende at barna dine plukker opp noe, eller legger merke til noe selv om det er ubevisst fra din side. Jeg mener ikke å skremme deg, men uansett er det da er det mye bedre å få gjort noe, og hvem vet, kanskje du også vil føle det som en lettelse etter at du har fått "ting på bordet", og fått litt bedre oversikt. Depresjon, eller hva det nå er, er ting som ikke går bort av seg selv. Man trenger som regel behandling, akkurat som man ville gjort om det var en hvilken som helst annen sykdom.
Du har ingenting å tape ved å prøve i hvertfall (og alt å vinne), og jeg ønsker deg lykke til. Du kan så absolutt bli friskere, du må bare ta det første skrittet. =)
|
|
KASPARA00
|
Re: Psykisk syk, deprimert og småbarnsmor
11. september 2011 20:26:55
Heia...
Har ikke så mange tips,men jeg sliter med mye av det samme selv....Og det kan av og til være en trøst i det.....Føler meg av og til paralysert av skylfølelse i forhold til barna og er livredd for at de skal bli like usikker som meg når de vokser til. Mine to er 3 og 1 år. er sliten og lei meg hele tiden og har ikke lyst til å gjøre annet enn å ligge under dyna.Jeg gjør ikke det,men det koster veldig med krefter å komme seg gjennom dagene med alle rutiner. Ingenting er lystbetont,alt er et ork. Føler at livet går fra meg mens jeg "venter" på at livsgleden skal komme tilbake.....Vet ikke helt i hvilken ende jeg skal begynne for å bli bedre...
Så jeg vet litt hvordan du har det.....
Lykke til!
Klem
|
|
Fillebikje
|
Re: Psykisk syk, deprimert og småbarnsmor
22. september 2011 13:25:49
Sliter med mye av det samme selv, har en liten en på 5mnd selv. Det er jævlig når man ikke får sove om natta pga ungeskrik. Og ja jeg kjenner meg igjen i mye av de tankene du beskriver, det å ha barn er en brutal omveltning i livet. Det å ikke ville indrømne at det å hele tiden måtte ta vare på noen suger energien ut av en. Men samtidig er man glad i de, og vill ikke at skal ha det vondt Det er en jævelig følse å ikke føle at man strekker til, at man vil flykte, men kan ikke. Det eneste rådet jeg har å gi er å holde maska oppe, smile virke blid, for ungene sin skyld, og innse at ens egene interesser og ønsker er ikke lenger relevante. At det å ha venner, dra ut og more seg hører fortiden til.
|