|
mamma sliter
|
Mamma sliter
02. desember 2009 08:28:01
Jeg har vært gift med min kone i mange år nå og det har vært mange gode år. Vi er begge i 40 årene og har to barn som går på barneskolen. Min kone har alltid slitt litt med selvbilde, i perioder relativt mye. Noe av grunnen til det tilskriver jeg hennes dominerende far, hennes utdanning, jobbsituasjon, men også hennes anlegg for å rakke seg selv ned.
Hun har alltid stilt store krav til seg selv og sine nærmeste når det gjelder økonomi, orden, skikk og bruk. Noe som er greit, men ikke når en selv ikke når opp.
Jeg har lært meg å leve med hennes opp og ned-turer. Jeg har også fått en magefølelse for når vi er på vei ned i en bølgedal, likså jeg vet og ser positive signaler som jeg kan utnytte slik at vi raskere kommer oss opp. Barna har også lært henne å kjenne, og jeg bruker mye tid sammen med dem for å forklare hvorfor mamma sliter og hvordan de burde forholde seg til henne.
Hun har aldri vært så langt nede at det har vært snakk om innleggelse, men hun hadde hatt godt av regelmessige besøk hos psykolog, noe jeg har snakket med henne om, men uten at hun har akseptert det. Hun ser nok på det å gå til psykolog regelmessig som et nederlag. Dette er noe hun skal greie selv. Slik er hun også oppdratt, spesielt av sin far. Hun har imidlertid fortalt meg i korte setninger at hun har en gang vært noen ganger hos psykolog – for å bli mer selvstendig i forhold til sin far.
Jeg vet hun er sliten for tiden, da hun tar tilleggsutdannelse for nettopp å oppnå den anerkjennelsen hun så sårt higer etter. Om hun bare orker litt til vil hun om noen få år få det, men det er ikke så lett å se det for henne.
Noe av problemet når hun er sliten er at hun ikke ser fremgangen hun har gjort. Den er nemlig veldig bra. Fra hun startet med sin spede tilleggsutdannelse, full av angst for nok en gang å ikke å lykkes, har hun gjennomført det ene kurset etter det andre. Nå er hun i gang med å fullføre et deltidsstudium på en høgskole. Det hadde hun ikke greid for 5 år siden, så hun har fremgang hele tiden.
Det går som sagt opp og ned i perioder. Heldigvis er de gode periodene lengst, men når vi glir sakte ned i bølgen kan den vare fra noen dager til flere uker. Nå er vi i en stor og dyp bølgedal, dypere enn på lenge og med en annen form. Nå har hun i tillegg til å være mørk også stengt oss andre ute. Hun kvitterer dårlig, om i det hele tatt når barna kjærlig holder rundt henne. Til meg sier hun med ord at hun ikke orker mer og ønsker å flytte for seg selv. «Hvorfor det?» Spør jeg da. «For da slipper jeg å belaste andre med meg» Svarer hun. Hun ønsker også å si opp jobben, som hun opplever som en nedtur da hun ikke får den anerkjennelsen hun ønsker. Hun har heldigvis ikke sagt at hun vil slutte på skolen, men jeg er redd hun kanskje gjør det dersom nedturen fortsetter og dersom det skjer vet jeg ikke hvor dette vi ende.
Jeg er kanskje hennes rake motsetning, når det gjelder positivt fokus. Har alltid sett positivt på ting, og har alltid støttet henne i tykt og tynt. Men jeg kjenner at jeg begynner å bli sliten, for det virker ikke som hun greier å få noe bedre tro på seg selv – til tross for fremgangen. Jeg begynner også å bli bekymret for barna. Selv om jeg oppmuntrer de når mamma «er nede» og forklarer for de at det ikke er på grunn av dem, gjør det veldig vondt å se at mamma har begynt å stenge dem ute.
Jeg er veldig rådvill for tiden. Hva skal jeg gjøre?
|
|
pibpibpib
|
Re: Mamma sliter
21. desember 2009 13:33:29
Hei.
Jeg tror hun trenger profesjonell hjelp, at hun trenger hjelp til å hjelpe seg selv. Og at kanskje du må hjelpe henne med det praktiske, feks. å bestille en time hos fastlege for henvendelse til psykolog, faktisk sørge for at hun kommer seg til den timen, og å finne en psykolog/psykiater e.l. Og dessuten å passe på at hun ikke gir opp, dersom ikke resultatene kommer med det første.
Jeg har selv vokst opp med en svært dominerende forelder, moren min, og har slitt mye med eget selvbilde. Jeg stiller urimelige krav til meg og mine omgivelser, og er aldri tilfreds med min egen innsats. Jeg er 20år gammel, og har slitt med depresjoner hele livet.
Jeg ville også klare å komme meg igjennom dette selv, og jeg har aldri klart å be om hjelp. For hver gang jeg har hatt en opptur, har jeg jo trodd at ”nå kommer alt til å gå bra, dette skal jeg klare”. På samme måte når jeg har mine nedturer, tenker jeg at alt ”kommer til å gå dårlig, dette klarer jeg ikke”. Når man har en depresjon, har man ikke god nok dømmekraft til å avgjøre om man trenger hjelp eller ikke, for man ser ikke klart.
I sommer klarte jeg for første gang i mitt liv å be om hjelp, og nå har jeg begynt hos psykolog. Men jeg klarte ikke å ordne det praktiske selv, og jeg ombestemte meg hele tida, nettopp derfor skrev jeg først at kanskje du kan hjelpe henne med dette?
Jeg stenger også andre ute når jeg har det vanskelig, spesielt de gangene når jeg har trenger andre som mest. Kanskje er det sånn for din kone også?
Det er en lang prosess. En tung og langvarig depresjon tar lang tid å komme over, men nettopp derfor er det viktig å få hjelp! Dette er ikke noe man lett kan takle selv, eller som du som pårørende kan fikse.
Samtidig er det ikke lett å bearbeide en depresjon, dersom forholdene som er årsakene til depresjonen vedvarer. I mitt eksempel bodde jeg hos min psykopatiske mor, og den eneste måten jeg kunne komme meg videre på var å komme meg vekk fra henne. Kanskje gjelder dette din kone også? Dersom hennes dominerende far er en stor årsak til hennes vanskeligheter, kan det være lurt å distansere seg så mye som mulig fra ham.
Når det gjelder barna deres, kanskje også du hvis du ønsker det, tror jeg kanskje de også kunne hatt godt av feks. å gå til psykolog/psykiater e.l. Det høres ut som om du gjør ditt beste for å skjerme dem, men det er en vanskelig, om ikke umulig oppgave. De vil uansett merke at moren deres sliter, men med profesjonell veiledning kan det bli enklere å takle det på en konstruktiv måte.
Jeg håper at jeg var til noe hjelp, og at familien din kommer igjennom dette. Husk at det at hun skyver dere vekk, kan bety at hun trenger hjelp, men ikke klarer/vil be om det. Hun må innse at dere ikke får det noe bedre om hun flytter vekk eller forsvinner. Hun har tydeligvis blitt opphengt i dette, og fokusert på dette som en løsning. Jeg vet ikke om hun kommer til å forstå det, men det er viktig at hun vet at det beste for dere er at hun får hjelp til å få det bedre selv.
Lykke til.
|