|
justhuman
|
kroppen roper "skad meg! la meg kjenne at jeg lever"
26. november 2011 01:56:51
tror jeg har misstet alt av følelser i kroppen, glede, smerte, sorg, lykke...
Eneste jeg sitter igjen med er frykt, hver gang vinden får dørene til å slamre hopper jeg til og skrur av lyden på TVen, hører min forskremte stemme rope "halo?" ut i rommet. Vet jo at det ikke kommer noen, dørene er låst!
For noen helger siden traff jeg på en mer eller mindre innpåslitende person på byen, han tok hånda rund halsen min og prøvde å kysse meg, traff meg på kinnet før jeg fort fikk røsket vekk hånda og beveget meg i motsatt rettning. Idag, på jobb var det en av stammkundene inne. Han har bestandig gidd meg komplemanger, syns jeg er "en vakker kvinne" som han pleier og si. Jeg er bare 21, han er eldre en faren min.
Har ikke brydd meg tidligere, harmløse komplemanger.. jeg mener, det er da helt ufarlig! Til idag, han hadde ett spm om en vare, jeg fortellte han alt han lurte på helt til han tok tak i hodet mitt, kysset med på kinnet og strøk armene ned over sidene mine.. "Du har en fantastisk deilig kropp"
hvordan havner jeg i slike sitvasjoner, hva får folk til å tro at slikt er greit?
Hvorfor føler jeg ikke annet en frykt når slikt skjer?
kroppen roper "skad meg! la meg kjenne at jeg lever"
|