|
Ulldotten
|
Jeg hater at..
.. det virker som om omtrent alle andre jenter har tusen venner som er kjempeglad i dem og hele tiden forteller dem hvor pene de er og søte de er og hvor skjønne de er.
Jeg hater at jeg ikke føler meg normal. Jeg føler meg ikke feminin eller som en vanlig jente på min alder. Jeg føler ikke at jeg passer inn. Jeg har rett og slett ingen venner, og jeg føler at ingen vil være i nærheten av meg. Jeg tror at alle andre syns jeg ser stygg og rar ut. Jeg tror de prøver å unngå meg, og derfor ender det opp med at jeg unngår dem også fordi jeg tror de ikke vil se meg eller snakke med meg.
Jeg er utrolig ensom, hater meg selv, har null selvtillitt, og på toppen av det hele har jeg alvorlig sosial angst. Til den grad at jeg blir sykt flau over meg selv bare jeg omtrent viser meg i allmenheten.
Jeg føler meg skyldig når jeg ikke er det. Jeg skvetter hvis jeg mister noe i bakken, fordi jeg forventer på en måte straff.
Jeg klarer ikke finne ut "hvem jeg er". Jeg føler jeg ligger så langt bak alle andre i utdannelse, jobb, med billappen og alt annet. Jeg føler jeg går glipp av livet.
Jeg er utenfor og jeg vet det, og jeg hater det.
Jeg hater at jeg er en svak og sårbar person som ikke tåler mye.
Jeg hater at jeg er sykelig tynn og ikke klarer å legge på meg. Jeg hater at folk hele tiden har misstanke om at jeg faktisk vil være tynn, selv om jeg syns jeg ser ut som et vrak selv.
Jeg hater at jeg er redd for å være alene og klare meg selv. Og at jeg er redd for å bare gå en kort tur alene fordi jeg tror folk skal kidnappe meg eller noe annet urealistisk.
Vet det ble mye "jeg hater" her, men måtte bare skrive det ned et sted.
|
|
Sol-1993
|
Re: Jeg hater at..
Hei. Stol på meg, alle jenter har det ikke slik som du beskriver. Jeg skjønner at det kan virke sånn, og ærlig talt, slik synes jeg og det ser ut som. Jeg er i hvertfall et unntak, og selv om jeg ikke kjenner til så mange andre jenter som er alene, så finnes de så absolutt.
Jeg forstår at du har det vanskelig, men en ting som ikke gjør det bedre, er å sammenligne deg med alle andre. Hvor mange venner de har, hvor langt de er kommet med f.eks billappen, osv. Du kjører ditt løp, uavhengig av andres. Din fart, dine mål, din erfaring.
Når en sammenligner seg selv med andre så gjør man det som regel bare med dem som er bedre enn seg selv også, slik at det hele tiden blir folk som er bedre på det planet, og det planet osv, slik at man går i en endeløs ring, og ikke lever opp til npoen av de høye målene enn setter seg. Nei, man må kjøre sitt eget løp. Det blir bare vanskeligere og feil om man skal sammenligne hele tiden, og ikke minst er det slitsomt.
Det er også veldig slitsomt å hate alt. Dette er ikke ment som kritikk, for jeg vet hvor vanskelig det er/kan være. Det at du går rundt å hater så mye ved deg selv er dog noe andre kanskje merker på kroppsspråket ditt. Det å hate mye og tenke negativt har dog en tendens til å virke som en negativ spiral. En tenker, blir påvirket, dratt ned, og så fortsetter det. Men såklart det er ikke gjort i en vending, å kunne forandre alt. Å bygge selvtillit tar lang tid. Du kan kanskje tenke på det som en trapp du skal gå opp. Et steg av gangen, sakte men sikkert. Jeg tror det handler litt om å fortsette å prøve, selv om det virker håpløst. Kort sagt.
Kanskje det går an å melde seg inn i en gruppe, forening, røde kors, hva du enn måtte ønske? Et politisk ungdomsparti kanskje?
Om du er interessert i å snakke med ei jente som også er ensom, så bare send meg melding forresten. Jeg har ikke sosial angst, men jeg synes det er veldig vanskelig dette med relasjoner, vennskap osv.
|