|
dysfunctional
|
Erfaringer i forhold til akuttinnleggelse
20. oktober 2011 09:27:08
Er inne i en "dårlig" periode for tiden, eller deffiner det som hva du vil. Syns igrunn ikke jeg kan huske en "bra" periode på i alle fall de siste 10 årene. Har vært innlaggt på akuttpost noen ganger hovedsaklig under tvang og har veldig dårlig erfaringer med det som jeg kunne tenke meg å dele noen tanker rundt og kanskje få noen andres tanker rundt det samme, uansett om du selv har vært dær, kjenner noen eller bare vil ytre meninger 
Saken er den at jeg har litt noia om dagen. Psykiatritjenesten, behandlern min og legen min driver å konspirerer litt imot meg. Skal på et møte i dag hvor tema innleggelse vil bli tatt opp. Det som er mitt problem er at jeg får ikke formidlet til dem at en slik løsning er veldig ufordelaktig for meg. De vet at jeg absolutt ikke vil og at jeg har dårlige relasjoner til det men de mener at akkurat nå trenger det å være "trygt". Trygt for hvem? For dem å deres jobb selvsagt, for det har ingenting å si for min del, for min del gjør det bare situasjonen enda mer håpløs.
Selv om jeg er noe psykotisk så er det depresjon og selvmordstanker/forsøk som er mitt store problem. Og etter så mange ås uten at noe som helst blir bedre gir jeg bare mer og mer opp. Og all den kvelende opptimismen om at ting vil bli bedre å at jeg må se lyst på livet er mer som slag i tryne enn noe trøst. Det hadde bare vært så godt om noen kunne behandlet meg som et intelligent menneske, satt seg ned på siden av meg og snakket til meg som om vi i alle fall prøvde å forholde oss til realitetene.
Alle mine treff med akuttpost har vært veldig krenkende. Man føler vel mer at man er i fengsel enn på en plass hvor noen faktisk ønsker å ivareta deg. Det er et enormt skille mellom innsatt og ansatt. Det er satt opp mange regler som virker ekstremt provoserende, og det fins ingen rom for individuel vurdering. Og så er det hele egentlig bare en stor bunke byråkrati. Etter noen endringer i fylket om hvilket kommuner som hørte til hvilke sykehus, fikk min komunne en bestemt post som tok imot oss. Og det finnes ingen velvilje for å kunne se mellom fingrene på dette vedtaket og ta i betrakning hva som vil være best for pasienten. For det første har jeg ekstremt vanskelig for å åpne meg og stole på mennesker. På den ene akuttposten jobber en behandler som jeg har hatt jevnlig kontakt med i mange år i forskjellige sammenhenger og som kjenner meg og vet hva jeg sliter med. Men det var ingen mulighet til å få komme tilbake dit. Det jeg kom ble jeg forøvrig møt av en arrogant overlege som snakket med meg i 5 minuter og kunne utifra det konstatere at jeg var ikke syk... Fordi jeg ikke kunne åpne meg på 5 minuter å brette ut allemine sorger og fordi det ikke var noen konkret synlig adferd som kunne sette meg inn i deres diagnosebokser så fikk jeg bare finne ut av det på egen hånd. Jeg fikk beskjed om å bli værende da. Dette møte var meget krenkende. Jeg har slitt hele mitt liv og hatt en start på livet jeg ikke unner noen, og han regelrett pisset all over it basert på en samtalle over 5 min.
Så ligger jeg dær da, i sengen min og ønsker jeg sovner stille inn uten å våkne. Så første gang kl 3 banker det på døra å et tryne kommer inn. "Nå er det middag" så går døren igjen. Så banker det på igjen kl 6 "Nå sitter vi å ser på TV i stua om du vil komme" Som om ikke det er det eneste de gjør... Piller, mat og et rom bak låste dører er hva du får, kun oppbevaring. Jeg går imidlertid igjennom en krise hvor jeg ikke klarer å tenke på noe annet enn hvorvidt jeg skal leve eller dø, og disse menneskene gir meg ikke akkurat noe håp å gripe fast i. De eneste som får litt oppmerksomhet er de som er psykotiske eller har ekstreme abstinenser. Og de lar ofte høre fra seg og. Det er da det blir klart for meg at disse plassene handler ikke om omsorg og ståtte for å komme igjennom en krise. Dette er en plass hvor du blir holdt under kontroll (på en uverdig måte) dersom du har mistet litt kontakt med virkeligheten. Jeg trenger ikke regler som får meg til å føle meg som en tyv, folk som mistenker meg for å ikke ta medisin, folk som bare ignorerer meg med mindre jeg hopper på bordet og synger. Jeg har INGENTING igjen for tvangsinnleggelse, og la ossinse det. mellom kl 6-3-6 har jeg mer enn så nok tid til å ende alt. Og det er ingen der som egentlig bryr seg om du lever eller dør, det gjør de ganske klart.
|
|
Nikita93
|
Re: Erfaringer i forhold til akuttinnleggelse
20. oktober 2011 13:40:49
er helt enig med deg! er du innlagt på akutten eller noen andre plass, man får ikke det man har brukt for...
har vært innlagt på akutten xganger og akutten på sykehuset xganger etter selvmordsforsøk. Bare de siste 2ukene har jeg vært innlagt 3-4ganger for og stoppe.
Hver gang er det den samme rutinen. Først akutten, så behandling, så snakking me legen så kommer psykiateren (1-3 stykk) så en samtale med akutt teamet før jeg får dra hjem.samme runden, samme snakk hver gang. hver gang er det snakk om og dra meg inn igjen, men da bare går jeg før de får meg ned.
innleggelsen hjelper ikke noen verdens ting, da de ansatte ikke vil høre på de som er inne om hva en sliter med, og hva den og den personen mener vil hjelpe og si...
Har klart og gjort mye rart mens jeg har vært innlagt, mye som igrunnen ikke skulle gått ann og gjøre om de hadde hatt auen litt oppe og sett og fulgt med litt på de innsatte....
|
|
Johnny_81
|
Re: Erfaringer i forhold til akuttinnleggelse
20. oktober 2011 13:59:15
Har heldigvis aldri vært innlagt på en slik plass selv. Har dog jobbet på en sånn plass da. Men det var riktignok med å bygge den. Var innom der etter at driften var i gang også. Kjente det var spesielt der da. Blir et preg over det som tar bort en del av menneskeligheten. Jeg tror at for rett person er det et fint tilbud men det trengs mer enn standardiserte rutiner for å ivareta individet. Systemer som finnes i dag gjør ikke alltid rett for den enkelte og det er helt klart uheldig.
For min egen del har en vært i kontakt med psykiatri i noen år. Ikke så altfor mye og føler vel heller ikke at det er så ille. Er en del av vanen tror jeg. Enkelte jeg snakker med tenker det er helt grusomt mens andre er mer uberørte når en forteller om det en driver med.
Det viktigste jeg har innsett er vel at det ikke finnes noen der ute som vil komme med det en trenger. Det må gjøres en innsats for å finne ut av dette selv. Passer en ikke inn i standardopplegget så faller en utenfor. Det er da klart at en trenger å lære seg å leve på nytt på et vis for alt en kjente fra før har falt sammen og virker ikke lenger. Det er jo skremmende for hvilken som helst person i seg selv. Dog ikke så ille at en behøver å gå bort fra seg selv.
Jeg har funnet at det finnes folk en kan prate med om ting. Er noen her og noen der. En må kanskje dele det opp litt også. Finne historier å følge og se hvilke veier folk går for å bedre sin egen hverdag. Det er også viktig å huske på at en ikke kan følge en annen men må gå sin egen vei.
Blir det bedre? Vel.. Bedre, verre, liten endring hit og dit. Det spiller ingen rolle hvordan man prøver å definere dette. Totalen er det som bestemmer hvordan en ser det hele. Situasjonen vil i stor grad være den samme men forståelsen en har av omvedenen vil forandre seg. Alt er også i forandring selv om mye er det samme. Forvirrende? Egentlig ikke. Det lar seg lett forklare egentlig men en forklaring har ingen funksjon uten forståelse og forståelse er noe en må søke og finne selv da den ikke kan komme fra noe annet sted enn innenfra.
|