Samtale med en filosof

Men han var altså ikke helt forbilledlig, sier Haakon Gaukstad og kikker vennlig på den lille bysten jeg har bedt ham ta med på Fiasco Bar. Sokrates holder munn i marmoren sin, eller er det gips?

Se for deg Sokrates og andre frie, lærde menn, der de vandrer under søylegangene i Athen og fører samtaler. De trekker inn i skyggene, for ute på plassen – agora – er det varmt og støvete. De har tid nok, de er ganske velstående og har sikkert slaver og kvinner til å gjøre nødvendig arbeid. De er vel ikke større enn at de gjerne vil ha siste ord, og kan spidde en motstander med skarpe argumenter. Men de søker altså innsikt, ikke bare politisk innflytelse. Gjennom samtalen vil de bli bedre mennesker.

I dag har mange av oss lært litt om noen filosofer, tygget på vanskelige tanker og blitt imponert. Men sånn i det daglige, er de ikke helt til stede. Ikke fagfilosofene, det er for vanskelig for folk flest, liksom. Men filosofien er høyst hverdagslig. Det dreier seg jo om forhold og følelser vi kommer borti, alle sammen. Noen av dem finner vi ikke ut av på egen hånd, og synes det er vondt.

Det var noe sånt han tenkte, den tyske filosofen Gerd Achenbach, i Köln i 1981. Han opplevde at det han drev med som fagfilosof stred med hans egne idealer. Han ville gjenoppvekke filosofiens vesen: samtalen med vanlige mennesker. Filosofi kan være livgivende, tenkte Achenbach og begynte å gi timer. En av lærlingene hans var Anders Lindseth fra Tromsø, som brakte tankene til Norge. Nå er det mellom 25 og 30 filosofer som tilbyr samtaler og utgjør Norsk Selskap for Filosofisk Praksis.

Haakon Chr. Gaukstad er samboer og trebarnsfar på Kjelsås. Han er et vanlig menneske. Men han sykler i nærheten av Oslo S, ergo er han ganske modig. Han er lærer, har drevet både i ungdomsskolen, videregående og voksenopplæring, og undervist både på nettet og i Brasil med filosofi som fag. I ryggsekken har han en tynn og lekker Mac, i tilfelle han må slå opp noe. Han ble ferdig utdannet filosofisk praktiker i 2001, og tar oppdrag for bedrifter, grupper og enkeltpersoner. Men kundene står ikke i kø.

- Vi sier ikke kunder, men gjester, presiserer han, og snakker ikke som en selger. Han er heller beskjeden, avbryter aldri. Han bruker sterke ord, men de blir milde i munnen. – Og det er ganske underlig: Når folk hører om filosofisk praksis, blir de begeistret. ”Så flott”, sier de. Men hvis de føler trang til en samtale med en fagmann om vanskelige ting, så ringer de etter en psykolog!

Da Dagsrevyen ringte 50 psykologer i vinter, var det lange ventelister hos alle. Bare fire tok telefonen, de andre hadde automatsvar. Da kremtet filosofpraktikerne og sa hallo, vi er her vi også! Kanskje vi kan være til nytte?

Hva går folk til terapeut med? Jo, mange strever med verdivalg, med spørsmål om samliv, karriere, kort sagt med identitet og meningen med livet. Hvem er jeg, hvem vil jeg være? Kanskje vi skal være mer opptatt av hvordan vi tar det, ikke hvordan vi har det? Noen går på bar og belemrer bartenderen med problemene. Fiasco Bar har billig øl (alt er relativt) og sær rock om kvelden. Nå er det Billie Holiday. Noe for enhver smak. Vi tar kaffelatte.

- Det postmoderne mennesket vil være sin egen herre. Vår tid er allergisk mot autoriteter, man ønsker frihet, valgfrihet. Men hva er det? Er det frihet å shoppe A, og ikke B? Den slags frihet kan bli ufrihet, sier Haakon. – Vi drømmer om frihet, om å kaste av oss alle vilkår, alt som bremser og innskrenker friheten. Men det er jo umulig. Du kommer ikke utenom kroppens begrensninger, for eksempel, du kan ikke velge bort kroppen din. Derimot har du friheten til å fortolke ditt eget liv. Du kan ikke velge et liv fritt for angst, men kanskje du kan gå i dialog med angsten. Hvis du tør å gå inn i din egen angst, lærer du mye om deg selv, ting du ikke kan lære på noen annen måte.

De står bortetter bardisken og nikker. Kierkegaard, Sartre, Heidegger. Dette vet de alt om, men for å komme fram til innsikt, har de stilt seg de helt enkle spørsmålene først. Filosofi er åpenhet og undring, radikal åpenhet. Vi stiller spørsmål ved alt. Vi prøver å skape et rommelig rom, som det er godt å være i. Der vi slipper merkelappene.

- Mange sitter fast i tankemønstre, som de tar for gitt. Hvor ofte tenker vi ikke i begreper som vi ikke setter spørsmålstegn ved? Det er bekvemt og lett å hvile i egne selvfølgeligheter. La oss si at du har et begrep om kjærlighet, men begrepet stemmer ikke med det du opplever i virkeligheten. Det kan være skuffende, frustrerende. Men kanskje er det begrepet det er noe galt med, ikke virkeligheten? I filosofisk praksis er man opptatt av hvordan tankene vi har former våre liv. Å arbeide med begreper er ikke livsfjernt, det er å arbeide med våre følelser, våre forventninger, vår hverdag. Fornuft og følelser henger intimt sammen.

Haakon liker ikke ordet ’sykt’. Hvorfor skal det være sykt? Vi ser en fare ved sykeliggjøring. Det er ikke sykt å ha problemer! Jeg kaster inn Verdens Helseorganisasjons definisjon av god helse, og Haakon himler med hendene: den definisjonen er jo helt der oppe, den svever høyt og utenfor enhver rekkevidde. Fullkommenhetsidealet er sykdomsfremmende. Man kan bli syk av å forsøke å bli fullkommen.

- Jeg stoler ikke helt på folk som aldri har vært i en krise, sier Haakon. Hvis de påstår at de aldri har vært i krise, hykler de kanskje vellykkethet? Da blir det kjedelig, uekte, i verste fall umenneskelig. Og man lærer i alle fall ingenting!

Men han har også hatt samtaler med folk som hadde behov for mer enn det han kunne tilby. Da var det snakk om sykdom som krevde annen fagkunnskap enn filosofens. Men hun hadde også utbytte av samtalen, minnes han. Filosofisk praksis er ingen trylleformular. Men samtalene er oppbyggende, helende, og kan ha terapeutisk effekt. Det kan sammenlignes med sjelesorg, og det minner om kognitiv terapi. Jeg tror vi kan hjelpe noen av dem som står i psykologkøen, sier Haakon.

Den som søker en filosof, blir først bedt om å formulere en bestilling. Hva ønsker hun å samtale om? Det er første utfordring, for begge to.

Verktøyet er språket. Språket skjer, sier Haakon. Filosofen er en språkforløser. Vi må gjøre samtalerommet så rommelig, så vidt, som bare mulig, med minst mulig fordommer. Det jeg forsøker er å åpne et rom for den andre, støtte og gi den andre en stemme. Gjennom spørsmål ønsker jeg å inspirere den andre til å finne sitt språk. Kanskje den andre greier å definere seg selv på nytt, fabulerer filosofen. Det er så lett å gjøre feil, så lett å sette merkelapper på andre, og gjøre dem til objekter. Når det viktige er å gjøre dem til subjekter!

Et grunnbegrep for filosofisk praksis er ’berørt ikke-viten’. Det var noe av det Sokrates drev med: Å tørre å stå i usikkerheten. Evnen til ikke å vite, men likevel handle. Ekte undring. I samtalen med en filosof behøver man ikke være redd for å si noe galt, noe klanderverdig. Her kommer ikke pekefingeren og diagnosene. Men kanskje et nytt spørsmål?

De filosofiske praktikerne sliter med en ting: De er ikke kjent. Folk flest vet ikke om dem. Og hvis de visste, ville de tro at du måtte være innmari glup for å snakke med en av dem. Neida, det ser ut som de er opplært til å avpasse farten etter forholdene. Det er gjesten, og gjestens språkbevissthet, som er utgangspunktet. Da jeg skulle ta Forberedende, som det het, husket jeg ikke et skvatt om hva Descartes mente om sjelen, og strøk med glans. Nå skal jeg skrive om filosofi så andre forstår mest mulig. Jeg forsikrer Haakon om at han får anledning til å lese gjennom og rette på alt jeg legger i munnen på ham. Et manus kan godt gå fram og tilbake et par ganger, før vi blir fornøyd. Det gjelder å komme fram til noe bra sammen. Ja nettopp, sier han og holder på å velte det tomme kaffelatteglasset. Det er jo slik vi driver: Det gjelder å komme fram til noe bra sammen! Det er det som er dialog!

Sokrates ble til slutt for brysom for makthaverne. De anklaget ham for å forlede ungdommen og spotte gudene, enda han mente at det var god skikk å tilbe de gudene som til enhver tid var på makthavernes side. Filosofisk praksis av i dag bekjenner seg ikke til noen form for religion eller metafysikk, og er livssynsmessig nøytralt. Og driver sjelesorg. Ikke verst!

Språket skjer!