Vennesituasjon

Vennesituasjon

Vennesituasjon

Hei!
Jeg er en jente på 22 år. Jeg har fullført studiespesialisering realfag med gode karakterer. Jeg har en kjæreste som gjør alt for meg og som jeg elsker. Jeg kom meg inn på maskiningeniør på NTNU dette året(jeg har 57 konkurransepoeng). Jeg har en søster som jeg er kjempe glad i (hun er 10 år). Jeg har en "flott" familie.
Jeg prøvde å ta livet av meg for en uke siden.

Historien min er lang og trøblete. Jeg har aldri hatt barndomsvenner bortsett fra noen jeg snakket med her og der og var litt sammen med. Jeg har blitt mobbet fra jeg gikk i første klasse og fryst ut til jeg gikk i tiende klasse. Dette var helt og holdent min skyld fordi jeg alltid sa min mening og aldri holdt munn. Jeg var ikke som de andre.
Jeg flyttet hjemmefra da jeg var 16 år gammel og inn på en instutisjon hvor jeg bodde til jeg ble 18 år gammel. I mellomtiden tok jeg 1. videregående på spesialskolen. Jeg "pushet" meg alltid videre. Jeg skulle greie å gå skolen! På denne spesialskolen fant jeg ingen jeg holder kontakten med nå. Jeg forsto ikke hvor viktig det var å få barndomsvenner i forhold til det videre liv. Det å ha noen å støttet seg til og vokse opp sammen med. Jeg bare anså alle der som mennesker jeg ikke ville holde kontakten med fordi de var spesielle. En av disse jeg gikk på skolen med og var faktisk noe sammen med, har jo blitt dømt for mord så det var jo helt greit at jeg holdt meg unna noen. På instutisjonen fant jeg ei vennine jeg holder kontakten med. Hun og jeg har hatt et litt trøblete forhold med hverandre fordi begge sliter med hver sin ting så vi har litt "distance" nå.
Jeg gikk videre på en videregående skole i oslo hvor jeg ikke fikk kontakten med noen fordi jeg hadde anoreksia og ikke hadde noen overskudd eller tid til å bli kjent med noen. Deretter fortsatte jeg på en videregående skole i Sandvika hvor jeg også bare hadde anoreksia og ikke hadde "tid" til å bli kjent med noen fordi jeg bare måtte fokusere på karakterer og vekt.

Nå sitter jeg her og har en vennine som jeg har gjordt mye vondt og brukt på mange måter. Jeg har hatt utrolig mange muligheter til å danne meg venner for livet, men jeg har ikke tatt de mulighetene. Jeg angrer bitter på den personen jeg har vært i forhold til andre mennesker. Jeg har fått helt mani på dette med venner. Jeg tenker ikke noe annet enn venner.

Grunnen til at jeg fokuserte så mye på skole var fordi mine foreldre alltid sa "Du trenger ingen venner, du er deg!" "Du vil finne nok av de under studiene" Det jeg innser nå er det at det ikke er sånn. De fleste som begynner å studere har en haug med barndomsvenner og en haug med folk rundt seg.

Jeg ble kjent med kjæresten min som er en helt fantastisk person for to år siden. Vi har gjort alt sammen. Vi har både dykket sammen og hoppet i fallskjerm sammen. Jeg er utrolig knyttet til ham. Det gjør med veldig redd. Det går også veldig utover forholdet.
Han har alt jeg vil ha. En flott vennekrets. Mange bekjente. En familie som støtter ham og et varmt hjem. Jeg misunner ham uheldigvis. Alt han har danner en stor kløft mellom meg og ham. De siste to årene har jeg egentlig blitt en del av hans identitet. Jeg har på en måte levd hans liv og ignorert alle mine egne behov for å få venner og egen trygghet.
Jeg flyttet sammen med ham opp til Trondheim nå hvorpå jeg ikke greide å studere pågrunn av denne angsten for å miste ham. Den angsten graver seg dyypt inn i meg hver dag. Jeg greier så vidt å leve med den. Jeg er konstant redd og utrolig deprimert. Jeg flyttet tilbake til Oslo pågrunn av at jeg ville gå i terapi. Kom med kommentarer vær så snill. Er det noen i min situasjon der ute?
Hvor skal jeg studere? Burde jeg i det hele tatt studere eller burde jeg finne meg en jobb og heller bygge en trygghet der? Burde jeg dra opp til Trondheim og ta vare å¨forholdet og binde meg enda mer til ham? Burde jeg starte mitt eget "jeg" i Oslo og finne min egen identitet på egen hånd?