|
finiteLoop
|
Smilet
Jeg sitter her med sorg. Delvis kjærlighetssorg, men mest sorg for å blitt sviktet. For å ha blitt byttet ut kort etter bruddet. Fikk vite i går hun har fått seg ny type. I dag er det bryllup til et søskenbarn. Var med på seremonien tidligere i dag. Og det gikk opp for meg noe jeg hadde glemt. Jeg må smile på sånne ting. Et annet søskenbarn så på meg med et brett smil og ba meg om å smile. Men det har blitt så vanskelig igjen. Å presse på seg et smil. Jeg kan holde en maske, men det er en apatisk maske. Smilet jeg smiler vises såvidt.
Jeg gruer meg til resten av bryllupssamlinga senere i dag. Må smile. Må være sosial..
Bryllupssamlinga kan være koselig.. bare jeg ikke blir minnet på t jeg ikke smiler nok, og hvorfor det er så vanskelig å smile.
|
|
Dimjumper
|
Re: Smilet
Huff...jeg vet hvordan du har det. Har slitt mye med livet mitt de siste par årene, bade med familien, kjæresten min, jobben og meg selv. Gidder ikke gå inn på alt, men du kan tro jeg vet hvordan du har det. Spesielt når jeg jobber i et serviceyrke der jeg møter flere hundre mennesker hver dag, og er tvunget til å være smilende og hyggelig med folk. Du er ikke alene.
|
Copyright 2012 SI DET MED ORD - en tjeneste levert av Mental Helse. All rights reserved.
