Kan jeg noen gang bli bedre?

Kan jeg noen gang bli bedre?

Vet ikke hvor jeg skal begynne..
Vet ikke hva som gikk galt..


Mamma er en flott person,kommer fra en ordentlig familie.Hun har stilt opp 100% prosent for meg..Hun har nå noen av mine kvaliteter som temperament og irritasjon men hun er den viktigste personen i livet mitt..

Før i tiden når jeg gikk på barne og ungdomsskolen dro vi alltid til hennes hjemsted og ferierte.Jeg har flotte tanter og onkler,samt søskenbarn.. Mormor og morfar er flotte..Uheldigvis er det bare mormor igjen..Den utrolig flotte som alltid smiler og er glad...


Min far er ikke fullt så flott. Men farmor var skjønn. Ho ga meg brunost med sirup på som liten..Farfar har jeg aldri kjent..Jeg har mange ganger lurt på hvordan de kunne få barn som ikke var så flotte...
Det jeg så var søsken som omtrendt slåss etter farmor døde. Å få eiendommen og ting var det de tenkte på.. Det såret meg.
Stjeling,svart arbeid og det å snike seg unna barnebidrag var ganske kjent tema når det gjalt min far og onkel..

Min far var tilstede, annenhver helg,helt til han tok uanstendig på meg under en sydentur utenlandet da jeg var ca 11 år. Jeg vil aldri glemme øyeblikket der jeg sitter på fanget hans.Hendene hans div steder på meg og tungen i min munn.Mine tanker sa at dette er ikke normalt.

Etter den turen var det en forvirring i meg,noe sa til meg at :
Pappa er glad i meg,så flott!Jeg vil være hos pappa..En anna tanke var at jeg var kvalm og følte meg ekkel. Jeg visste ikke om jeg likte pappa lenger..

En dag ut i fra det blå,fortalte han meg at jeg hadde en halvsøster..Jeg fikk sjokk..Hvem var hun?

Jeg fant også ut at når jeg var 3 år,var mamma gravid.Da hadde pappa overtalt henne til å adoptere,slik at vi tre kunne ha det så fint sammen..Skjedde aldri fant jeg ut i ettertid..

Kort tid etter kom han for å hente meg en helg,men jeg latet som jeg var syk.Ville ikke bli med..Jeg hatet den personen og ba han dra!Ville ikke ha kontakt mer,kuttet ut.


Fra ganske tidlig i mitt liv har jeg alltid blitt mye mobbet,jeg var lav,brukte briller,skjelet og hadde en rar latter..
I tillegg har jeg et medfødt syndrom som gjør at ansiktet mitt var litt anneledes enn andres..Det ble lagt merke til..
De kalte meg heksa,brilleslangen og pizzatryne.. Skolen var et mareritt. De "kule" mobbet meg den ene dagen for å være venn med meg den andre..De viste jeg ville være venn med de,jeg hadde ingen andre.Jeg ville aldri være alene så jeg fant meg i mye.
Lærte meg å takle det på en måte,ikke alle var slemme..Jeg ble vell underveis sterkere..


Som 15 åring fikk jeg min første kjæreste som var 1 år eldre enn meg. Broren til bestevenninna til mamma.Han var veldig snill i begynnelsen men også veldig sjalu.. Det ble et veldig intenst forhold,fra hans sjalusi utviklet jeg også en ekkel følelse..
Jeg likte ikke han så andre..Det var utrolig vondt.Porno,tv,film,nyheter...Jeg følte meg svikta da tror jeg..?Jeg fant porno på pcen hans..han sa det ikke var hans..Jeg følte meg oversett,sviktet og bare sint!!

Bare se men ikke røre,skulle vissnok ikke gjelde meg i mine senere år..

Imens på denne tiden hadde jeg en kusine som jeg brukte mye tid på.Hun introduserte meg for mitt første oppdrag innen stjeling..Fylte veska med klær fra en butikk,gikk ut og ga meg et par ting..Så lettvint!



Etter 3 ok år,1 abort og 3 år med helvete kom jeg meg endelig ut av det..Jeg fant ut han hadde vært utro..Jeg hadde fått klamydia og herpes,jeg som hadde min første kjæreste...
Hans forklaring var at jeg var dårlig med hygienen..Det var det ikke så mange som trodde på.En kort tid etterpå fortalte en god venninne av meg det alle viste,han hadde vært utro og skulle bli pappa..
Han ble utrolig sint når jeg konfronterte han med det,en lang tid etterpå fikk jeg slibrige mld på telefonen.Hore,fitte,tøs.Jeg skiftet til slutt nr..

Jeg fant ganske langt ned denne perioden,jeg søkte til stjeling,hvorfor ikke. Aldri fra mine venner,bare i butikker..
Det var en ting jeg kunne.Trodde jeg..Ble sammenlagt tatt tre ganger..
Heldigvis for meg hadde jeg akkurat fått meg ny jobb og skulle flytte den siste gangen,ellers ville det blitt en rettsak..
Idag er jeg glad for at jeg har klart å holde dette vekk fra offentligheten..

Når jeg flyttet,hadde jeg oppnåd en bra utdannelse.Jeg fikk en grei jobb,kunne begynne et nytt liv.Føltes bedre..
Men jeg klarte aldri å ha et forhold igjen.Jeg innså jeg ikke stolte på noen.Stolte ikke på verden..Iallefall ikke gutter.

Det ble noen løse afferer,men jeg ble alltid glad i de fleste,pga min volsomme empati,så endte ganske fort.Da var jeg godt over 24 år da jeg turte å satse igjen.
Men uansett hva jeg gjorde,fikk jeg tankene om at andre var bedre enn meg.den ekle følelsen når personen jeg er glad i ser noen andre.Jeg ble sint.deprimert,følsom og forandret plutselig væremåte..Klart det endte i at jeg ble dumpa..

Jeg fikk en god venninne på den nye plassen.Vi var alltid sammen som knoll og tott..Etter å ha kjent hverandre i 2 år tenkte vi å flytte sammen. Hadde jeg visst da det ville ødelegge vennskapet ville jeg aldri gjort det.Det ble et stygt brudd,med henne gikk de fleste av mine venner med..

Heldigvis for meg hadde jeg møtt en fin kar som ville bli kjent med meg.Han stilte opp i den tunge perioden..
Dessverre hadde vi forskjellig bakgrunn og kunne ikke være sammen.Jeg ble dumpet igjen..

Det gikk dårligere på jobb og privatlivet var bare rot.Jeg klarte ikke å være sammen med noen i et forhold..Jeg klarer ikke å leve uten å ta meg nær av hva som skjer.
Temperamentet og irritasjonen var stadig der..Jeg brukte mye energi på å tenke på ting jeg ikke fikk gjort no med.Voldtekter,dyremisshandling og krig..

Også så klart mitt store problem.Sjalusien..Den kom over alt.På tv,reklame..Følte meg stygg..Jeg ble hatefull!
Jeg ble lei meg av å se på filmer,nyhetene...

I dag er jeg sliten,skuffet og trist..Jeg har kommet over det værste suget etter å stjele,det kan være en småting i ny og ne.
Ble nylig dumpa igjen,etter å ha blitt forelska i en vakker guttt..
Han skriver til meg:
Hvorfor kan en så vakker jente være så missfornøyd med seg selv?
Han fikk meg til psykolog når vi var sammen,det var bra mens det varte..Han er den som har brydd seg mest.Jeg trodde jeg kunne ha en fremtid..Men alt med meg gjorde han sliten,noe han taklet dårlig siden han sliter med angst og depresjoner selv.
I dag skriver han til meg at det er mitt eget beste,jeg må få det bedre med meg selv.han er glad i meg..Vil meg bare godt..

I dag føles alt svart..
verden er brutal,det er voldteker og dyremisshandling.Åssen skal jeg være blid.Jeg sliter med tankene mine,sjalusien,som ikke er reel..
jeg er sjalu på noen plakater og jenter på tv..Som eksen min ikke kjente.men jeg fikk vondt da han så de..jeg ble sint..frustert,
jeg vet ikke hva dette er..

Jeg trodde livet skulle bli bedre,at jeg skulle klare det denne gangen.
Med en så fin gutt..
Dessverre sitter jeg med følelsen av at jeg er et håpløst tilfelle.
Her jeg sitter langt fra min familie,som jeg har gjort i endel år..Jeg føler meg ensom.

Lurer på hva som er mitt største problem.
hvorfor kan jeg ikke være sammen med noen?
Være glad..

Jeg bruker for mye energi på å tenke på andre og det elendige som skjer i verden,men i dag sitter jeg å tenker på hva eksen sier..Jeg klarer ikke å la være å bli provosert over hm plakater og big brother.alle skal vise seg frem..De sier skjønnheten kommer innenifra..Det er bare en parodi..Det gjør vondt å leve.

hva med MEG?Jeg forfaller jo.