|
Liinnj1234
|
Re: I min egen verden,kommer meg ikke ut av den
03. september 2011 21:44:27
vel vet ike om jeg gidder ta hele livshistorien.
- Men ja kan skrive under på at jeg føler meg ikke noe bedre NEI....tvert imot har årene blitt ganske myyyy verrre!!!....
Det verste er ensomheten....når man har behov for å snakke med noen, hele tatt høre en lyd fra noen.
Ensomheten har vært det verste av verstest. det har ødelagt hele livet føler jeg.
sommeren har vært så tung, og alle årene som har vært. Veldig fælt ja...
kastet helt bort hele fjoråret ved å sitte hjemme.
tørs ikke siden sosial angsten har blitt verre, og så har jeg ingen venner....
for det viker som man må være utadvendt, morsom, vill og ja.....osv.
Ingen har vel interesse for meg, som er så kjedelig.
alle har flyttet.
-følt alt har vært nyttesløst både når det gjelder å komme seg vekk fra plassen, og få til noen utdanning.
har brukt opp åra mine....
ble verre når jeg ikke har noe å gå til om dagene.
hele fjoåret gikk jeg på arbeidstrening-dritt.........
ingenting har hjulpet i lengden føler jeg....stoler ret og slett ikke på de hjelpeapparatet..
lengre....
ville flytte pga miljøskifte og fordi kanskje det vil bli bedre om jeg hadde flyttet til en større plass...
-der det kanskje finnes noen som meg.
føler ikke at det er bare min skyld....at jeg ha blitt alene...men heller at det ikke var noen samme typer' å finne kjemi og intersser som meg.
har alltid vært oppvokst på landet....og forr stille og fredelig at det er til tider utholdelig å være til på jorda...
sist helg kjente jeg fikk panikk og klaus, angst for framtiden og at jeg ville høre en slags menneskelyd, stemme..
er så trist å ikke kunne snakke til noen, høre eller se.
når man har vært så isolert, blir man lett nervøs av å skulle dra til sentrum å handle....derfor er det pappa som handler.
SÅ nå går jeg bare hjemme og ikke har verken jobb.
kommer meg ike ut i arbeid nå...siden jeg har så store vanskeligheter sosialt, å forholde meg til folk.
klikke i sommer da jeg flytta ut fra hybelen.(nærmeste sentrum.)
tenker/har planer om å flytte til namsos, som er 2 timer unna..
men har ikke funnet noen hybel enda...
så ja.......det har vært et rent h* den ensomheten..
|
|
Liinnj1234
|
Re: I min egen verden,kommer meg ikke ut av den
03. september 2011 23:04:09
Det er veldig frustrerende å ikke få til å leve det livet man ønsker å leve ((
kjenner jeg blir skikkelg sint, og det går utpå pappa
ved at jeg slår og går til angrep når han sier at alt skal ornde seg, og det vil bli bra osv...........
-samtidig er det ett tegn på en stooooor stor fortvilelse, og skuffelse.
føler jeg har gått glipp av så mye av årene..har bare sett at alt går en forbi. at jeg ikke har levd livet mitt, slik jeg skulle ha gjort.
føler meg som mere som en pensjonist. siden jeg bare vanket med eldrre og psykisk. utvikh.. de mnde jeg var på vaskeriet...pga jeg hadde ikke valg annet enn å gå der, enn å sitte på hybelen å gloo i taket,.
- at jeg ikke har fått til utdanning eller andre ting som andre voksen på min alder. virker så moden og flink og voksen.
Mens jeg ikke har fått til en shit.
føler alt er bare umulig,og at ser ingen lys framtid.
har vært så mange tunge dager......der jeg ikke hadde lyst å leve.
alt vare bare svart og meningsløst. Ingen skjønner at det er pga fordi man er ensom...at jeg må finne på ting.
Men dem må da kshønnne jeg er ett sosialt vesen som trenger sosial omgang...
grunnen at jeg ikke hadde tatt livet var pga, jeg klarte det ikke. ifjor nyttår...selv om livet var så vondt og det har vært det hele tiden.
Er redd for hva som kan skje videre.
- Men er urettferdig at andre har flyttet og lever det glamorøse livet i byn'.... trist å tenke på at mange har dratt og det er bare igjen noen som jeg ikke er interessert å være med....vel jeg møter ingen og aldri er ute...men tenker at det er bare yngre videregåendefolk.
Alt bare raste ned og nedover på videregående, da jeg ikke klarte å stå o praksis og innså at dette ikke passet meg, som helsearbeider. og ikke trivde på skolen heller.
men dette er jo fortid...
men husket hadde mange ganger sammenbrudd...og eter det har jeg prøvd litt forskjellig...og ikke klart å stå i ting.
går til sosionom, har fått en foreløpig diagnose på unnvikende/engstelig, avhengighetspf, og tvangspreget.
-nå forstår jeg mye mere hvorfor ting har vært så tubulent og vanskelig å klare ting.
har for lite selvtilit og styrke til å søke jobb, med de alle problemene.
hjelpeappratet har prøvd å overbevise meg om å være her.
familien har jeg ingen kontakt med.. annet enn far.
og dem bare ser på meg som en hemmet person', svakt ledd føler jeg.
føler meg så verdiløs, og så mindreverd. derfor har jeg bare latt meg ned og gitt opp og gir blaffen i livet, pga ser ingen løsninger.
la det gå som de går... liksom. føler at alt er nytteløst.
slik blir det når man føler man ikke kommer noen vei.
INgen har fortalt meg at jeg kan gå skole likvel...selv om jeg ikke har fullført videregående.
-dety var en av de største skuffelsene at ejg ikke har fått til det, slik at jeg kunne ha flyttet og komet meg til annen plass.
Men nå vet jeg at jeg ikke vil bli det likvel.
Er vel ensomheten jeg prøver å flykte fra...og denne plassen og folka.. som jeg føler at alle vet om meg og ser på meg. føler at det er vanskelig å få venner her, her jeg har vært hele tiden å vanket.
har alltid vært vanskelig å få til venner.
og det at jeg ikke får til å leve det livet man vil. Vil dra ut på livet med andre. men jeg har ingen å dra med de jeg har prøvd med før,har ikke funket.............. pga jeg allti spurte.,og hun forsto meg ikke, og det at jeg hadde problemer med sosial angsten.
derefor er det leneg siden jeg ike giddet prøve mere.
så tenker da får jeg bare være alene...
kjenner ingen her med sosial angsten.
og hjelpeapparatet prøver bare stoppe meg og hindre meg i å dra..min vei.....
nå har jeg vertfall mistet håpet og motet helt..om å prøve flytte, når jeg ha begynt å tvile om jeg vil klare det og komme over angsten og komme til ny plass, der det er mere mennesker og større plass.
skuffende å ikke finne hybel når man vil vekk forteste mulig.
har hatt en lang affære med hj,apparatet. spes ene. som jeg mistenker står i veien for min lykke og ikke vil meg best,.
føler jeg lever i et lfanget liv og sitter bom fast.
-Ja når du nevner at liksom du er positiv til psykologer,
jeg har vært hos mange personer for å prøve å få hjelp. da trodde jeg at alt lå i dems hender,...men der tar jeg ganske feil...
har funnet ut at mesteparten er jeg selv som må jobbe med meg selv, tankene, ta tak i ting....
øve på ting...men jeg klarer det ikke helt alene...
trenger mye støtte og hjelp... for eks, jeg klarer ikke skaffe venner, omgangskrets på egen hånd. heller ikke klarer å komme i arbeid og være selvstendig..
lved som i en boble...alene isolert.
at jeg kjente nå er jeg nødt å ta tak i det...kan ikke leve slik noe lengre...da jeg flyttet inn på hybelen igjen..rett før skolestart.
jeg orket ikke bo her i samme kommunen, så jeg tok ett valg om å prøve starte et nytt liv lengre plass.
jeg kjente første kvelden i hybelen og ikke fikk sove, jeg bare fik klaus og lå tenkte hele natten,...jeg kjente stillheten og dte ble ret og slett for mye....
helt j*, følelse som jeg ikke vil gå gjennom. altfor mange helgener sitttet inne..fordi jeg ikke torde gå ut, og ikke noe gøy å gå alene, når jeg ikke har noen å spørre, og når man har sosial angst.
hele 365 dagene har vært så kjedelige, og vanskelige dager å komme gjennom,.lever i min egen boble.
så ja kan kjenne meg igjen det du sier. smerten av å leve, smerten ved å ikke ha noen rundt seg. enkelete folk sier/hj,apparatet sier.
at ejg må gå meg en tur...men det hjelper da lite for det...man har jo ett sosial behov man ikke får dekket og tilsutt kan det bli ganske enekelt for mye!!!!! at man blir gal......og helt tom i hodet...
jeg ble helt gal sist helg igjen..av å ikke høre en stemme. da min typiske lørdag var å prøve mote seg opp og gjøre noe, vaske, så ble jeg sitttende hele dagen hjemme alene, far skulle på bursdag.
så ble jeg helt panikk, og prøvde å se tv for å roe meg ned..men hjalp lite..
folk skjønner ikke at vi er sosial vesener, tror alle har ett behov for å være sosial uansett, mer eller mindre.
Men det verste er at man blir så hemmet av å være ensom, man iikke får til å jobbe, eller utføre ting, og andre får mye mer livskvalitet og lykkeligere liv.
Ja jeg kan jo gå tur, men hjelper meg lite å få omgangskrets, men mye avhenger hva man gjør selv ja...
håper bare det dukker opp hybel snart...for jeg gidder iikke bo her resten av livet...er jeg redd for.
.utdanning har ejg bekymret meg mye for...og jeg klarer ikke stå i ting, og konsentrrere meg fordi man sliter sosialt ja..
- jeg kan kjenne meg igjen så godt som du sier, om det med at du velger å isolere deg fordi du ikke får til å fugere..har det slik selv.
jeg har prøvd få ganger, men da var det vanskelig, å gå ut etter å ha vært så isolert, at jg blir ukomfortabel om jeg skulle ha gått ut.
da hadde vært tryggere med noen som var i samme bås som slet ogsp...her finner jeg ingen, eller vet om noen.
har presset meg alltid på skolen, og presset meg gjenom et folkehøgskoleår...
men det var ganske tøft, jeg gruet hele tiden, og latet som jeg var noen andre... der hadde jeg gått så lenge uten hjelp.
var da jeg kom hjem og begynte i nav etter å ha prøvd å starte ett nytt liv, i namsos høsten 09.
etter der begynte h* ...årene ble verre og verre og jeg ble enda mer isolert helt til nå...da jeg bare har hatt far å snakke til.
og ikke bedre med det, at plassen kverker meg..og pappa og jeg krangler stadig..og ikke går ihop sammens.
det går utover mye han.
derfor jg prøve å hoppe i sjøen ifjor nyttår..fordi ting var så svart..
og vondt å leve...
iår og til nå somer, hadde jg vanke på vaskeriet. det gjorde mehg så ulykkelig at jeg bare dro meg opp og slepte meg så vidt...
men jeg var så trist og depressiv, og ikke hadde lyst å leve ihele tatt.
pga jeg ønsket å være normal og være på en annen plass, sted til en by..leve livet og ike føle man er 60år.
Men jeg ble tvunget, fordi valger var å være der eller å sitte inne.
ab-damen ville ikke sende meg i neon praksisplass.
fordi det hadde ike funket før.
Jeg hadde ingen, likevl de få gangene i ukene, følte meg isolert.
og gidda ikke trene på å være sosial der. følte meg enda mere hemmet og rar!! (det var sånn vaskeri der all har enten psykisk/fysik årsak).
ikke at jeg skal dømme andre...men følte at jeg ikke tilhørte der. det var forsterket det å være annerledes.
og ingen på min alder...
følte meg dum, og svak...mindreverd...men ikke at jeg har noe imot andre pyskisk pg slikt.
- ønsket meg ett liv der jeg kunne ha levd livet, dratt på fester i en by...kle meg fint...
men alt er knust...
og ikke vet jeg heller hva jeg vil bli for noem når de gjelde rutdanning.vet ikke om jeg vil klare det heller.
siden ingen har tro på meg. føler at muligheten er kjørt og løpet er kjørt..
helt til fikk vite at jeg kune ta voksenopplæring, ved å ta en tlf.
det er en skikelig utfodring!!!
-ha bare ikke klart å tatt tak skikelig i ting. og gjøre en innsats, og presse seg selvm eller utfodre sg selv.
satt bare inn i hybelen(etter å ha prøvd å kome meg fra heimen).
da jeg måtte øve på å bo hjemefra, bare kun 20 min unna.
men ble sittende i hybelen bare, anet når jeg skule til butiken.
tankene var der bare..tvangstankene.. at alle glor. og redd for alt.
ike torde gå ut.. og skyndet meg tilbake til hybelen igjen..der satt jeg..
så ja skjønner den med utdaning, er redd jg aldri kommer i arbeid.
|
vil gjerne prøve "hjelpe" deg. og prate med deg osv 
hanna
