Mestringshistorier

Om Mental Helse

Tips en venn!

Her kan du tipse en venn.

forskjellsnehandling

«

Forrige tema

|

Relasjonsproblemer

|

Neste tema »

Forfatter	Melding

Liinnj1234	forskjellsnehandling 10. oktober 2011 00:39:59 det er så urettferdig å bli behandlet ulikt........ kanskje er det min feil???? at det er selvgjort... Men likvel føler jeg et slags sinne'(kjenner jeg blir sint og reagerer inn i meg) - om det skal kalles missunelse på søstra mi (kaller søstra mi for jeg ikke sier navnet)... vi har aldri vært noe nær i den forstand...og jeg føler kanskje ikke at vi er det nå heller.......men nå kan hun snakke til meg med vanlig tone..uten å kjefte alltid høyt eller være sint hele tiden i 24/døgnet, si masse ting som; du er problemet, alltid er sur; som hun va før) hver dag..og hun kan si masse ting som å kritisere meg, og det gjør hun idag ogsp.... men hun kan være med vanlig stemme...av og til... Men vi har noe langt på noe nær forhold...og jeg føler meg mye alene.....at jeg ikke har noen... mer som et enebarn kan man si. hun lever sitt liv. og har fullt omgangskrets, jobber/skole, klarer det meste..og ikke har noe sosiale problemer...eller noe annet. -Men poenget var da...liksom at tante(søstra til mamma), skal dulle sånt med henne....også har hun bedre kontakt med søskenbarnet. datra til tante.. følte meg oversett av henne... men hun fikk blomster når hun kjørte opp(for ikkke så lenge siden)...åså spørr hun henne om jobb/skole...det som angår henne.......minner meg på at jeg har bare problemer og dem ser på meg som ett 0 tall. det har vært sånn ganske lenge!! etter at (mamma forsvant). hun smisker og klemmer, ja.... blur dullet med, koser med håret hennes, ja ......snakker med fin stemme.. som om hun gjør det til. Når jeg kjørte opp fikk jeg ingen blomster, jeg fikk såvdt en gratulasjon...ikke at jeg skal henge meg opp i det..men. Dette er 1 eks av mange episoder... - føler det er urettferdig, ikke pga det men pga av mange ting..kombinert.. som hun kritiserer meg bare, jeg må oppføre meg, jeg er lat, jeg må huske gjøre det og det...men når jeg sier ting til henne da får jeg kjeft.. og sier jeg tar meg så nært av ting, er så nærtagende.. -syns bare det er så urettferdig at hun har noen. Også er det med at ejg og pappa ikke går sammens, jeg klarer ikke han. får ikke til å fprklare det........Men jeg og han går ike sammen, det gjør ikke det bedre...situasjonen.. er det noen jeg trenger så er det noen...føler jeg ikke har sånn bånd til han..som eg hadde til mamma. også føler jeg meg ikke forstått avhan...og dermed går det utover med..........ja sinne og mer til... -men søstra mi beskytter han.. og sånt. - Men engang da jeg ble sint pga jeg hadde følt meg utenfor i familieselskap, og jeg ble så sint inni meg at det kokte.. men jeg følte meg utenfor, prøvde iikke la det det gå innpå meg. Men tanta mi oppmuntra søstra mi til å lære seg så sy...at hun kunne sy en sommerkjole, og dem snakket om sying, og at dem skulle ta seg en tur til tronheim, søstra mi, tanta og andre tanten min, og datra til tante og andre tanten... sammens dem.....men hørte ikke navnet mitt.... men det som gjorde meg sint var at; før så hadde jeg lyst å lære meg å sy (for jeg vet dette hadde vært en sterk lidenskap hos meg, om jeg hadde lært det og det er en sorg og bittherhet at jeg ikke valgte den folkehøgskolen-linja dengang)... så jeg valgte en annen linje....pga tanten min hadde påvirket meg til å ta en annen folkehøgskole.linje........ også hadde hun sagt før, da jeg engang sa jeg hadde lære lyst å sy....husket ikke korrekt hva hun sa; men det var noe i den duren som, hva skal du med det? osv.... -sa kjente jeg at det kokte i meg, da dem satt der i familieselskapet og satt og dullet mes søstra mi... og nå ikveld da hun hadde bursdag, elle randre ganger .... så klemmer/smisker hun... -syns det er ganske dumt, fordi jeg føler meg ganske alene, og det er inegn trygghet noe steds. kunne ha trengt hatt noen..sidne jeg ikke har noen omgangskrets..skulle ønske mange ganger at jeg hadde annen familie. Alltid har jeg viket unna tanten min pga før hadde jg lite tilit til henne, pga hun kunne være sur', eller at jeg følte jeg måtte passe på hva jeg måtte si, eller ikke torde å si hva jeg mente og ville, eller hun påpekte feil, og prøvde å styre meg, oppdra meg, hva jeg burde mene og sånt. føler meg at jeg ikke er verd noentings når familien spørr om hva som angår henne når det gjelder skole..eller jobb. hun har masse omgangskrets,. og andre ting som irriterer meg til tider, er når hun kjefter og påpeker mine feil, jeg må gjøre sånn og sånn mens jeg ikke påpeker henns feil, forda får jeg ganske dobbel så kjeft tilbake, og prøver holde roen, istede for at det skal bli krig''. prøver ikke bry meg når hun blir dulla med tante, og at hun har bedre kontakt/hemmelighetsgreie med søskenbarnet mitt... men jo jeg ha prøvd å snudd ryggen til, og ikke ha kontakt med dem. men er fordi jeg ikke klarer å føle noe tillit til dem.. men takk til dem som gidder å lese mine innlegg og hører på meg, det gjør litt godt...

skedsmogutt	Re: forskjellsnehandling 11. oktober 2011 00:46:45 Uff. Du har det ikke greit. Blir lett litt selvforsterkende når man først har kommet inn på sporet med forskjellsbehandling. Hadde mye av det samme i barndommen, men nå har det snudd tvert om for oss. Nå har vi ekstrem likebehandling. Gikk så langt at vi fikk like julegaver i noen år. Heldigvis lå det ikke en kjole under treet da. Du bør uansett nevne det nå og da, men ikke bli sint. Det kan virke mot sin hensikt. Jeg regner med at å sitte ned å snakke ordentlig om det er utelukket eller veldig vanskelig. Hvordan går det i leiligheten? Prater du litt med de andre?

Liinnj1234	Re: forskjellsnehandling 12. oktober 2011 16:38:28 eller kanskje noen som har det litt verre enn meg/har hatt det verre. _egentlig burde jeg ikke ha brydd meg så mye om det, er vel fillting blomster...men det var liksom bare tanken bak det. også de at jeg ser hun får jo mer oppmerksomhet/smisk/ja...hva man skal kalle det... - men så har jeg lett for å hisse meg opp....det bare skjer automatisk...fpr ikke til å kontrollere det. - dte har ikke alltid vært sånn...det skjedde etter at mora mi døde, for noen år siden. og alt jeg har fortalt henne og alt sammens der hun har sett meg på det svakeste, der jeg har grått og brytt sammens .............ja alt tilit er borte. hun vet alt om meg....tanta mi...der. men jeg måtte skrive det ned for å få det ut av verden skjønner du. har vært kald med vilje og holdt meg unna. pga jeg ikke stoler på dem.eller at jeg føler tillit. - de i leiligheten..har bare vært der kun 3 dager...også kom jeg hjem i helgen, og drar imorgen, er spent på om hvordan det kommer til å bli... kjenner dem ikke så godt enda...ene jeg ikke har møtt så mye enda...og føler det er litt vansklig å kommunisere....eller ja når hun virker så sosial..masse plenty av venner liksom.. men får se hvordan det blir....jeg buset om ting som var personlig første stund, og jeg angret...typisk meg å fortelle sosial angst, ingen venner osv....håper bare ikke hun føler ubekvem med meg, eller ser at jeg er/oppdager jeg er fjern..

Share |