|
Forfatter
|
Melding
|
| |
|
jarings75
|
Føle seg rar og annerledes
01. september 2011 10:44:47
Hei alle sammen 
Jeg er en gutt på 36 år,jeg har litt lyst til å skrive litt om dette med sosial angst.
Det finnes jo mange grader av sosial angst,alt fra bare litt svetting i håndflatene til høylytte panikkanfall.
Jeg ligger vel ett sted nærmere midten på den skalan tenker jeg.
Jeg føler meg ofte rar og att alle ser rart på meg når jeg er ute blandt folk,dette er mere fremtredende når jeg er alene ute en sammen med folk jeg kjenner.
Er jeg alene ute blant folk jeg ikke kjenner er jeg helt på bærtur føler jeg.Jeg svetter,blir klam og kan i enkelte sittuasjoner føle meg svimmel.
Jeg ser ofte ned i bakken,og når jeg ikke gjør det,må jeg ha noe i hende som jeg kan "fikkle" med for å holde fokuset på noe annet en følelsene.
Er jeg sammen med andre mennesker jeg kjenner,takler jeg litt mere før følelsene kommer...men når de kommer må jeg ofte trekke meg litt unna sittuasjonen ved fks og sette meg i bilen til de er ferdig med handlingen eller andre gjøremål.
Jeg bor på ett veldig lite sted hvor alle kjenner alle.Alle vet hvem jeg er og att jeg ble mobbet mye på skolen når jeg var yngre,de vet att jeg ikke jobber,men er uføretrygdet.
Alle disse tingene er med på og danne disse følelsene man får når man er ute blandt folk,man føler seg rar,annerledes og faktisk mindre verdt enn andre.
Samtidig vet man att alt er ting man tenker og att det sikkert ikke er slik alle menneskene tenker når man møter dem på gata eller i butikken.
Jeg har selv bakgrunn i helse og omsorgsyrket,og kan mye om psykisk helse,men altså alikevel kommer disse følelsene....rart ikke sant ?
Man prøver så godt man kan og ikke ha disse følelsene,jobbe mot dem og få dem vekk......
Men for min del er det også snakk om noe mere en sosial angst.
Jeg har diagnosen Engstelig unnvikende personlighets forstyrrelse..
Og når man har disse problemene som en del av sin egen personlighet er det ikke altid like lett.
Jeg vil gjerne høre eller skrive med andre som har denne diagnosen.
|
| |
|
Liinnj1234
|
Re: Føle seg rar og annerledes
01. september 2011 10:58:13
jeg har det også sånn!!! jeg kjenner meg igjen, og jeg har også sosial angst og unnvikende personlighetsfirstyrrelsen.
Jeg tenker for mye, tenker hva andre tenker om meg.
Jeg bor også på en liten plass, der alle vet om alle'.
jeg bor på bygda så er ikke ofte jeg ser noen om dangene.
Nå sitter jeg arb.ledig......... etter ¨sitte hele sommeren uten å ha noe gjøre en dritt...
jeg har vært og prøvd arb-trening-dritt-opplegg, på ett j* vaskeri...
som jeg hater, og føler meg gammel (
-jeg hater at folk vet om meg, jeg føler meg så rar med andre mennesker som jeg vet om....jeg får lyst å gjemme meg bare.
Når jeg var på hybel-visning kom følelsen av at han sikkert ikke ville ha meg til hybelboer.......
derfor takket jeg nei, pga jeg vet jeg kommer til å tenke for mye og rart..........
at jeg er redd for å møte han i gangen......og bli helt koko.
dessuten føle rjeg at han har fått rar inntrykk av meg(
så nå sitter jeg hjemme...
allle sier jeg skal være tolmodig både, navdamen, ab-damen, pappa alle folka......
-er bare sp drittlei av alt sammens hele livet.
idag var jeg så sint og skuffet at jeg kastet ting på pappa, og slått han
det går utover mins skuffelse og alt gåt imot meg, og han sier jeg skal være tolmodig og smile....
da blir jeg sint........føler at går bare imot meg.....!!!
uansett hva jeg vil blir alt gående imot..ingenting ordneer seg(
er så sint idag., pga ikke fant noe hybel, og jeg som gledet meg til å kome til en større plass, så fryda hun arbeid.med bistand damen at jeg ikke fant noenting(
hun virket så bestemt vedder p hun er sjalu...
-apropos de tdu beskriver, ja jeg vet selv ikke om hva personlighetsf. er......men jeg har 3 stk, tvangspreget, unnvikende, og avhengighetspf.
jeg klarer ikke væe selsstendig......må fikle på ting hele tiden.
for å føle meg trygg.
også klarer jeg ikke slappa av.
men syns det er nesten bedre å gå der man forsvinner i mengden...derfor jeg vil flytte + at jeg føler meg så j* ensom, at det jeg blir så langt nede( og vil dø..sitter bare hjemme ikkke gjør en dritt.
føler meg så verdiløs.ikke verd en dritt,. mens alle andre jobber oggår skole...
har det fint å perfekt liv. er sosiale og pene...
lever livet...
ingen har brydd seg heller.
-jeg tørr heller ikke møte blikket til andre folk....er redd for å bli lagt merke til.
og tror andre vil se på meg som rar...at jeg er rar og oppfører meg rart.......ikke tørr å se på folk.
er helt forferdelig å være på butikken...
siden det bare er 3mat butiker å velge mellom.
det er passe stort.
og man kan lette se igjen menneskene som man har sett før.
vertfall på kafeen.
jeg hater at alle har flytet og ikke jeg.
inegnting går min vei,derfor gikk jeg løs på pappa imorges
|
| |
|
jarings75
|
Re: Føle seg rar og annerledes
01. september 2011 14:29:20
Hei
Leit att du ikke fikk noen leilighet da,veldig vanskelig å kunne få seg noe i dag også tenker jeg.
Kanskje det å kjøpe en leilighet kunne være noe for deg i stedet,nå vet jo ikke jeg så mye om din økonomi,men siden du er i Nav er den sikkert ikke mye å skryte av .
Men det finnes noe som heter startlån i kommunen som er ett samarbeid med husbanken og kommunene,det er ment for mennesker og unge som sliter med å komme seg inn på boligmarkedet...du har sikkert undersøkt slikt selv,men jeg ville bare nevne det for deg.
|
| |
|
cecilie1975
|
Re: Føle seg rar og annerledes
01. september 2011 22:06:47
Hei jarings75! Jeg er en jente på 36 år og har hatt samme diagnose som deg i flere år. Men i 3 mnd har jeg ikke vært i det samme unnvikende mønsteret lengre. Du må gjerne legge meg til om du ønsker så kan vi ta en prat.
Klem
|
| |
|
Snuppelupp
|
Re: Føle seg rar og annerledes
16. september 2011 14:18:05
Hei. Jeg er 26 år og har hatt diagnosen personlighetsforstyrrelse en stund, men fikk vite om/ble klar over dette nå nylig.
Har vært til forskjellige utredninger gjennom årene for å finne ut hva som er galt med meg, men ga litt opp å få 1 diagnose for ca ett år siden, da jeg fikk tilbud om å begynne i gruppeterapi.
Går ukentlig i gruppe på dps nå og synes det er stort sett bra. Har vært innenfor psykiatrien i ca 10 år og synes det er både godt og vondt endelig å ha fått en diagnose. Er veldig forvirret nå for jeg hadde virkelig klart å bygge meg opp og tenkte jeg skulle klare det meste med hjelp fra terapi, selvhjelp, fysisk aktivitet og positiv tenkning.
Enn så lenge, nå føler jeg meg syk som jeg ikke har vært på lenge og følelser og tanker er helt ute av kontroll. Det er ikke bare diagnosen sin skyld, men tenker mye på den nå. Alt lander der. Vurderer medisiner igjen, men er veldig usikker.
Jeg synes jeg er fryktelig annerledes enn alle andre, misforstått. Ingen forstår hva som er meg, ikke jeg heller. Er veldig opptatt av at andre skal like meg (godt)!!, og jobber hardt for det, samtidig som jeg har paranoide tanker av og til og tror at folk er ute etter å drite meg ut og forskjellig, selv mine aller nærmeste. Da må det tenkes og sensureres mange ganger før jeg prater og da blir det ofte helt feil. Dette er så slitsomt. Har så lyst til å bare slappe av, være meg selv og ikke tenke så mye. Det høres jo ikke vanskelig ut, men det er det. Jeg skjønner ikke i det hele tatt hvordan man gjør det. Jeg er så vant til å forme meg etter andre mennesker og er ikke sikker på hvem jeg er lenger. Føler at jeg ubevisst bestemmer meg for hva og hvordan jeg skal si, tenke og handle av hensyn til andre menneskers ønsker og behov. Noen ganger blir det så dobbeltmoralskt, at jeg nærmest har sluttet å komme med meninger. Samtidig som jeg fantaserer om at andre oppfatter meg som smart..?.. Jeg er virkelig så forvirret! Og sliten. Det skifter så brått, noen ganger er jeg virkelig i lykkerus av meg selv. Synes jeg er ett fantastisk menneske som er spesiellt, begavet og skal utrette noe stort for verden. (Stormannsgal), bare vent, jeg skal vise dem alle! Til plutselig og være det svakeste ledd på denne planet, som ikke får til noe og egentlig ikke burde leve.
Jeg kunne skrevet og skrevet, side etter side om vanskelighetene mine. Dette er en noe, men det er mye mer. Tenker at dette holder for nå, hvis noen har lyst til å prate mer med meg vil jeg gjerne det.
Beklager alle skrivefeil.
|
| |
|
Snuppelupp
|
Re: Føle seg rar og annerledes
16. september 2011 21:59:46
det ble kanskje feil å skrive dette her? Uff og huff, forum er helt nytt for meg og jeg skjønner ikke. Har bare lyst til å dele vonde tanker og følelser (som mine nærmeste ikke helt forstår )med noen som faktisk er i det samme. Her trenger man ikke se noen i øynene mens man deler. Herlig! Men beklager hvis jeg er på bærtur med hvor jeg plasserer innleggene mine. Forum for dummies hadde kanskje vært boken
|
| |
|
Liinnj1234
|
Re: Føle seg rar og annerledes
17. september 2011 03:29:04
hei du snuppelupp...det du beskriver er de akkurat det jeg også tenker! og føler.
trodde ikke at dette kunne være en lidelse av noe slag?
- var ikke så lenge siden jeg også har fått mest sannsynligvis dem tror har kommet frem til. hun sier foreløpig diagnose.
Jeg selv føler jeg har hatt problemer alltid, men ikke fått til å sette ord på det. trodde det var bare sosial angst. men i ettertid har det vel utviklet seg mere og mere bare.
tankene som jeg ikke vil ha, tvangstanker, tanker som dukker opp, som jeg ikke vil ha. verste er den redselen, og tvangstankene...hva som kommer til å skje i fremtiden, til den minste ting og detalj..
det å ringe til neon er forferdelig...når det gjelder bolig og det å skulle klare seg selv.
Var bare tilfeldig at en psyki.sykepleier som plukket meg opp, og sendte meg til utredning....for har vært til mange personer'.
men som ikke har hjulpet noe særlig.
Ensomheten og isolasjonen er helt forferdelig, ale selvmordstankene......det å gå alene, og ikke ha noen venner/omgangskrets rundt seg, eller hele tatt noen, annet en far. men han har jeg lite forhold til.alt bare gåt utover han.
-det å gå på butikk her er forj*... føles som alle vet om meg, går ikke an å gjemme seg unna. og man får ikke til å se opp, får panikk, og ser alle veier, og er helt paranoid, abv og til tror jeg at noen føler me meg, eller er redd for det.
På et tettsted som dette er det vanskelig å få kontakt med andre mennesker, og å bli kjent..
har lenge mange år hadde ønsket og drømt meg vekk til an annen plass.. men alt har virket så umulig.. alt så nytteløst,
som om det var bestemt slik. Men jo alt avhenger på en selv, og hav man gjør.
har visst fått også avhengighetspf, og tvangspreget,unnvikende.
jeg tenker åå gata,hvordan jeg går,og kjenner meg igjen det du sier der oppe om å fikle på ting.
jeg føler meg og får sånn rar følelse om at jeg er rar' og at andre tenker jeg er rar, og unormal.. er redd for å møte blikket til noen.
bliket mitt er vanskelig, for jeg føler jeg nistirrer på folk, noen ganger fester det seg fast, slik at jeg ikke vet hvir jeg skal ha det.
ikke klarer jeg å være avslappet..og egentlig være den jeg egentlig er..fordi allle andre tanker forstyrrer og kommer iveien.
da føler jeg at andre folk syns det er ubehagelig, og dermed trekker seg unna.
og dem blir ikke kjent med meg, elle rser deg virkelige meg er.
for hjemme er jeg selvsikker og trygg..
er så redd for at andre ikke liker meg, og den sårheten gjør at jeg tar meg så nært av ting og om noen sier noe... så tar jeg det til meg.
vel kunne ha skrevt mer jeg og..
|
