|
blaafugl
|
Det er nå...
Det er nå jeg lever. Ikke i går, ikke i morgen.
Jeg har hatt det verste døgnet på forholdsvis mange år. Ting jeg trodde var forbigått, det lever i meg nå, selv om det ikke gjorde det "i går".
Idèer og følelser jeg brukte så mye tid på å avskaffe, tiden føles meningsløs, nå.
At jeg håpet på forandring, at jeg trodde på det sterke i meg, er en illusjon. Jeg kan ikke leve med noen form for relasjoner, så lenge det fører til at jeg bare tar fra andre, og ikke er i stand til å gi det jeg vil og ønsker og må. For deres, og for min skyld.
Jeg tror de hadde rett, at jeg aldri kan klare det. Jeg blir så sinnsykt lykkelig hvis jeg tar feil.
Men det er nå jeg lever, og nå klarer jeg ikke mer, i øyeblikket, bare. det går sikkert over...
|